SiD

Aller mest vil jeg bli sett igjen | Ingrid

Ingen fanger opp mat som blir kjøpt og spist, og følelser som blir regulert deretter.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg er avhengig av hverdag, og nå er den borte. Fortvilelsen river. Den tar tak og får meg til å tvile, skriver Ingrid (21). Foto: pimchawee/Shutterstock/NTB scanpix

For mange har korona fått opp øynene deres for hva som er viktig. Tid sammen med familie har fått en ny betydning. Klemmer er et etterlengtet behov. Å besøke besteforeldre blir et stort savn. Likevel står vi sammen. Ikke bare jeg og du, men hele Norge. Hele verden. Det er fint å se.

Det er trygt og godt å vite at vi står sammen, men den tilhørigheten er ikke nok for mange. Plutselig begynte alle hverdagslige sysler og gjøremål å foregå i hjemmet. Plutselig blir alle sosiale bånd og sammenkomster utsatt. Til når? Ingen anelse.

Alt på stedet hvil

Nå er kontoret ditt i sofaen. Sofaen blir der man spiser mat, og mat blir din verste fiende. Det å leve med en spiseforstyrrelse i denne tiden vi er inne i nå, er som å være usynlig. Det er et helvete. Ingen fanger opp destruktive mønstre. Ingen fanger opp adferd som burde vært unngått. Ingen fanger opp mat som blir kjøpt og spist, og følelser som blir regulert deretter. Ingen fanger opp at du ligger hjemme i sofaen mens du sakte, men sikkert visner.

Ingen fanger opp at livet plutselig blir en kamp der hverdagen er din største fiende. Ingen fanger opp at du veksler mellom fortvilelse og usikkerhet. Usikkerheten er uutholdelig. Den kjenner vi alle på. Men hverdag og struktur er helt avgjørende for å bli fri fra spiseforstyrrelser.

Vanskeligere å få hjelp

Nå vet jeg ikke om hverdagen kommer tilbake til meg i morgen, om to uker eller et halvt år. Jeg er avhengig av hverdag, og nå er den borte. Fortvilelsen river. Den tar tak og får meg til å tvile. Tvile på om det fellesskapet alle fronter med at vi står i, egentlig finnes. For her sitter jeg. Alene. Med en usynlig sykdom som er avhengig av noe ingen kan gi akkurat nå. Det er fortvilende nok i seg selv.

Redd er jeg òg. Redd for om hverdagen noen gang blir som før. Om jeg kan klemme mine beste venner. Min vakreste familie. Om jeg får til å gå på skolen igjen. Om jeg finner meningen med å komme meg ut døren. Gå over terskelen og se lyset. Kjenne vinden i håret og få luft i ansiktet.

Gledene er dempet

Det er klart man kjenner på dette i dag òg, men betydningen er ikke den samme. Betydningen av livets magiske måte å gi oss kjærlighet på med trivielle gleder, det er den jeg vil kjenne på igjen. Jeg vil kjenne at spiseforstyrrelsen jobber mot meg og ikke med meg. Jeg vil kjenne at livet jobber med meg og ikke mot meg. Jeg vil kjenne at hverdagen er en glede jeg anerkjenner viktigheten av. Jeg vil føle på hverdagen, normaliteten og livet igjen.

Jeg vil kjenne på et fellesskap både med folk rundt meg, men også med meg selv. Jeg vil kjenne at vinden i håret og solen som varmer gjør meg glad. Jeg vil leve. Jeg vil ha tilbake hverdagen. Med normalitet. Med oppturer. Med nedturer. Aller mest vil jeg bli synlig igjen.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les også:

  1. Les også

    Gi barna i Moria hjelp, men ikke opphold i Norge

  2. Les også

    FpU kommer med unnskyldninger for å ikke hjelpe mennesker i nød

  3. Les også

    Dette er en ekstra vanskelig tid for barn som meg



Les mer om

  1. Psykisk helse
  2. Sykdom
  3. Samfunnsdebatt

Relevante artikler

  1. SID

    Plutselig begynte illusjonen av kontroll å rakne. Og det var kanskje på tide.

  2. SID

    Nå er tiden for å danse på stuegulvet

  3. SID

    Det virker nesten som om flere lever i en boble der ingenting kan røre oss

  4. SID

    Vær så snill, ikke dra på fest nå!

  5. SID

    Vi kan ikke forby alt vi ikke liker

  6. SID

    Du tok over kroppen min. Men du glemte å nevne at jeg kunne dø.