Hvis usikkerheten er prisen jeg må betale, får det heller gå | Line Horgen Thorstad
Det kom en dag i mars som satte en parentes rundt selve livet.
Før frasen «i disse koronatider» hadde blitt allemannseie, og da surdeigsbrød fortsatt var noe for de spesielt interesserte, var hverdagen min fremoverlent. Så kom en dag i mars som satte en parentes rundt selve livet.
Illusjonen raknet
Jeg tror det som påvirket meg mest, var usikkerheten. Følelsen av at ingen hadde kontroll, satte seg i kroppen som en flimrende uro. For jeg har nok en tendens til å tenke at livet er en film, og jeg har hovedrollen. Selvfølgelig skal jeg få til alt. Plutselig begynte illusjonen av kontroll å rakne. Og det var kanskje på tide.
Men hvordan skal man leve med det?
Eksistensen er så sårbar. En liten oase av liv, på en liten planet i et enormt dødt univers. Et blaff mot universets evighet. Livet blir en fugl jeg vil pakke inn i hendene og holde inn til brystet, livredd for at det skal fly fra meg.
Feil retning?
Må man finne meningen? Så man vet at uansett hva som skjer, var det verdt det? Hvis det er sannheten, er det skremmende. Jeg så ikke på hverdagen min før korona som høydepunktet i livet mitt. Jeg var på vei mot noe der fremme i horisonten.
Hva om jeg kjører i feil retning? Eller hva om toget mitt velter underveis. Plutselig. Sugd bort fra overflaten av jorden.
En stoiker ville kanskje svare at man bare kan kontrollere seg selv og sine reaksjoner. Et eldgammelt ideal. Og som idealer flest, kanskje uoppnåelig. Jeg tenker at det er like greit.
Forsvinne på sjøen
For sannheten er at vi ikke er i samme båt. Ikke på samme vann engang. Jeg prøver å seile på en vindstille innsjø, mens andre klamrer seg fast på en plankebit i et stormende hav. Uansett hvor mye kontroll man har over seg selv, sliter man. Og ingen burde trenge å slå seg til ro med å forsvinne på sjøen.
Men kanskje man ikke har noe annet valg enn å lene seg innover. Og i alle fall vite at man kjenner etter. At man kan leve med den personen man er og valgene man tar. Vite at selv om de ikke alltid er riktige, så er de dine.
Og at usikkerhet kanskje ikke er så galt. At uendelige tilfeldigheter er grunnen til at jeg sitter akkurat her, akkurat nå. Jeg kan ikke bli hva jeg vil, men jeg kan bli den jeg vil. Ikke fordi vi må være så stoiske og velge det riktige. Men fordi alle valg er fascinerende biter av et liv og flyktige bevis på eksistens. Din eksistens.
Føl på eksistensen
Du er nå, her, og hver dag. Og da blir ikke slutten på veien det mest interessante med den.
Kanskje det heller ikke er meningen at man skal forstå alt. Jeg tror det er derfor vi har følelser. Så jeg kan kjenne dypt inne i meg selv at jeg er festet sammen med livet mitt. Et gigantisk tomt univers er ingen trussel, men en utfordring. For vi er mer på ett liv, enn stein er på milliarder. Hvis usikkerheten er prisen jeg må betale for meg, får det heller gå.
Så jeg synes ikke man skal leve i nuet, men ikke utsett det å stå i deg selv. Du er fortsatt deg nå, selv om man har målsetninger langt der fremme. Føl på eksistensen og hva ditt lille blaff representerer. Jeg finnes, uansett hvilken vei jeg dreier livet mitt. For jeg håper å se tilbake en gang og le litt av å være så ung og dum, men fortsatt kjenne den samme følelsen i brystet. Følelsen fra den gangen jeg var atten og trodde på livet.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
