– Nok er rett og slett nok
Hva gjør det med deg å møte rasisme? Si ;D har snakket med fire unge nordmenn.
Yusuf Abdulkadir Isak (20):
– «Kan du legge fra deg det du har i lommene?»
Butikkmedarbeideren sier setningen høyt foran de andre i kassekøen. Jeg kjenner jeg blir varm. «Hva mener du?» svarer jeg. Hjertet hamrer. Jeg har ikke stjålet noe. «Påstår du at jeg er en tyv?» Jeg tar en pause, og så kommer jeg på at butikkmedarbeideren har fulgt etter meg i butikken. Så sier jeg: «Er det på grunn av hudfargen min?» Jeg bare står der, nesten på gråten.
Du mister alt håp når du ikke blir trodd. Jeg har alltid blitt rådet til ikke å gjøre en sak større enn den er. Heller gå fra situasjonen. Men i det siste har jeg begynt å si ifra når folk spytter rett før de går forbi meg eller slenger en stygg kommentar. Her om dagen leste jeg at vi i Norge ofte bruker ord som diskriminering og hat istedenfor å kalle det hva det egentlig er – rasisme.
Reda Al-Shemmari (19):
– 22. juli 2011. Moren min og jeg var i sentrum da regjeringskvartalet ble bombet. Flere hvite nordmenn kom mot moren min, som er muslim og går med hijab, og ropte: «Dette er din feil! Dere har gjort dette mot oss, dere terrorister». Jeg var 11 år gammel og forsto ikke helt hva som nettopp hadde skjedd. Var det moren min som hadde gjort dette? Jeg skalv, hjertet dunket, og så kom redselen for at vi kunne bli skadet. Moren min snakker ikke så godt norsk, hun klarte ikke si noe tilbake. Det var så vondt. Jeg ble så sint at jeg var på gråten. Ingen kom og beklaget seg etter de fikk vite at gjerningsmannen ikke var muslim.
Smerten ble sittende i kroppen. Det vokste frem et hat inni meg mot hvite mennesker. Før jeg var 16 år, hadde jeg ingen etnisk norske venner jeg var komfortabel nok med til å snakke om kontroversielle eller politiske saker. I mine øyne var de rasister. Sinnet og hatet slapp ikke før jeg gjennom politikken og Elevorganisasjonen møtte etnisk norsk ungdom og fant ut at de ikke var så forskjellig fra meg selv. Nå har jeg en bestevenn som er etnisk norsk. Hat og fordommer forsvinner når folk hører på hva du sier, støtter deg og viser kjærlighet.
Zuhayr Abdi (20):
– «Har foreldrene deres sluppet dere ut? Man ser jo ikke sånne som dere så sent ute.»
Det er to menn i førtiårene som sier setningene. Vi er seks jenter som sitter på restaurant klokken ti på kvelden, under ramadan. Jeg har en egen teori om at jeg som muslimsk dame opplever flere fordommer, siden jeg huker av flere bokser: Jeg er synlig muslim med hijab, og jeg er afrikaner. Jeg tenker at jeg er veldig norsk, men folk som sier fordommene sine til meg, gjør at jeg føler meg annerledes.
Jeg vokste opp på et lite sted i Troms. Hver uke gjennom hele barneskolen kalte folk meg «neger», svarting og bæsj, og de sa at jeg skulle dra tilbake til landet mitt. Det var en vond tid. Jeg havnet ofte i slåsskamper fordi jeg ble frustrert og følte meg hjelpeløs, og fordi jeg ikke klarte å svare noe tilbake til mobberne. Heldigvis hadde jeg en kontaktlærer som fikk meg til å innse at jeg var veldig flink på skolen, som fikk bygget opp selvbildet mitt og fikk meg til å innse at det ikke var hudfargen min som definerte meg. Jeg føler at vi brune nordmenn må bevise oss hele tiden: Det er ikke bra nok at jeg er god nok, jeg må alltid være ekstra flink. Det tror jeg mange føler på.
Aalaa Abdullahi (21):
– Jeg var på vei til en legetime på sykehuset da jeg så en gammel mann med krykker som så vidt klarte å gå fremover. Selv med den store avstanden mellom oss la jeg merke til avskyen i det harde blikket hans, som om det var noe galt med meg og venninnen min. Han mumlet ubestemmelige ord. Da han kom nærmere, spyttet han mot oss to ganger. Jeg har for det meste fine opplevelser med hvite nordmenn, men det er disse hendelsene som får meg til å tenke at kanskje ikke alle vil være like hyggelig mot meg. Jeg tenker at når jeg er blitt spyttet på før fordi jeg er mørkhudet og går med hijab, kan det skje igjen.
Før, da jeg ofte gikk sent hjem fra jobb, pleide jeg å ta på meg hetten så folk ikke skulle se så tydelig at jeg er mørkhudet og har på hijab. Da jeg jobbet på Narvesen for mange år siden, sluttet jeg etter fire uker, fordi jeg hver dag fikk kommentarer som «få av deg det tørkleet du har på hodet» og stygge blikk. Før var rasisme noe jeg bare taklet uten å lage så mye lyd om det. Nå som verden holder på å endre seg, har det gitt meg en vilje til aldri å gå tilbake til å være redd for å bli mislikt fordi jeg er brun og går med hijab. Nok er rett og slett nok.
Har du fått med deg disse?
Hva skjer når livet flyttes hjem?
Verden rundt har ungdom byttet ut studier og fester med kampen mot smitte og død
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
