SiD

Jeg er alvorlig syk. Hvorfor kan jeg ikke få hjelp? | Emeline Kihle

Jeg har hatt anoreksi i tre år. Etter et tilbakefall er jeg nå tilbake på det sykeste. Likevel må jeg kanskje vente åtte måneder på å få profesjonell hjelp.  

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Vi har vært i kontakt med flere institusjoner som tilbyr døgnbehandling for anoreksipasienter, men alle har en ventetid på mellom halvannen til åtte måneder. Kanskje jeg burde planlagt sykdommen annerledes? spør Emeline Kihle (19). Ørn E. Borgen

Det var 7. januar. Jeg satt på kontoret til fastlegen inntullet i en stor boblejakke.

Jeg hadde mannet meg opp til den ukentlige veiingen. Med gåsehud på hele kroppen gikk jeg med bøyd rygg langs det kalde gulvet bort til vekten.

Ingen ville ta imot meg

Julen hadde ikke gått så bra, vekten hadde gått ytterligere ned.

Pilen på vekta stoppet før den skulle.

Ifølge fastlegen min kunne jeg ikke fortsette slik. «Innleggelse blir dessverre det neste». sa hun med den myke stemmen sin.

Det var ikke første gang.

I løpet av de siste tre årene har jeg vært lagt inn på sykehus fire ganger, to opphold har vært lange, to har vært kortere.

Fastlegen kontaktet Ullevål sykehus for å høre hvor jeg skulle legges inn, men ble kastet mellom de ulike avdelingene som en kasteball.

Akuttmedisinsk ville ikke ha meg fordi de mente anoreksi er en psykisk lidelse, RASP (Regional avdeling for spiseforstyrrelser) hadde ikke plass og psykiatrisk mente at jeg måtte inn på medisinsk.

Mens fastlegen satt i telefoner ble jeg sendt hjem. Hodet var ikke med.

Ble henvist til akutt psykiatrisk

Det eneste jeg ventet på var at telefonen som lå klistret i baklommen skulle ringe. Jeg ventet, og ventet.

Etter seks timer fikk jeg beskjeden. Bygg 32, post 1. Det var det jeg måtte huske.

Pappa og jeg kjørte avgårde med den grønne North Face-bagen i bagasjerommet. Vi plukket opp mamma på veien.

Det var en stille biltur. Alle satt i sine egne tanker.

«Akutt psykiatrisk avdeling» sto det på ringeklokken jeg hadde fått beskjed om å ringe på når vi kom frem.

En mann svarte. Han sa at vi skulle gå opp i første etasje, der skulle det komme noen og låse opp for oss.

Bagen min ble ransaket, og jeg gråt

Alt av dører var låst. Vi ble vist inn på et rom. Det sto fem stoler der og en sykebenk langs den ene langveggen.

Veggene var hvite og sterile. Persiennene var trukket ned for vinduene.

Vi har vært i kontakt med flere institusjoner som tilbyr døgnbehandling for anoreksipasienter, men alle har en ventetid på mellom halvannen til åtte måneder. Kanskje jeg burde planlagt sykdommen annerledes? spør Emeline Kihle (19). NTB Scanpix

Jeg satte fra meg bagen på benken og sank ned på en stol. Etter en stund kommer to damer inn og ransaker bagen min. Alt dras ut og gjennomgås før det slenges tilbake i bagen.

Ting som blyant, kulepenn og ladere blir skrevet opp på en lapp før det legges for seg selv.

Tårene triller nedover kinnet mens de drar ting ut av bagen uten noe form for respekt eller medfølelse. Mine ting.

«Vi gjør dette med alle som kommer hit», sier hun ene damen uten en gang og se på meg før hun fortsetter.

Jeg fikk ikke mat på et helt døgn

Lapper med navnet mitt settes på tingene mine før de låses inn på et annet rom enn der jeg skal sove.

Jeg får ikke tilgang på det uten at personalet henter det ut, og skal jeg bruke noen av tingene, må jeg gjøre det under deres tilsyn.

Alt ble låst inne, mat også. Jeg måtte selv be om å få det. Mat var jo det jeg hadde minst lyst på, så å måtte be om det selv, ble alt for vanskelig.

Nesten ett døgn gikk jeg uten å spise. Ingen passet på å gi meg mat.

Jeg pratet jevnlig med mamma, og hun spurte stadig om jeg hadde fått noe å spise. Nei, svarte jeg.

Etter et døgn i det som minnet mer om et fengsel var det nok. Jeg ble bare dårligere av og være der.

Vi stanger bare hodet i veggen

Ganske nøyaktig et døgn senere hentet mamma og pappa meg igjen.

De hadde funnet ut at de kunne hjelpe meg bedre hjemme.

Siden den dagen har mamma hvert sykemeldt, og vi har prøvd å finne hjelp, men stanger bare hodet i veggen.

Vi har vært i kontakt med flere institusjoner som tilbyr døgnbehandling for anoreksipasienter, men alle har en ventetid på mellom halvannen til åtte måneder.

Halvannen til åtte måneder. Kanskje jeg burde planlagt sykdommen annerledes?

Søkt plass for åtte måneder siden, i tilfelle jeg skulle bli syk igjen?

Jeg trenger hjelp NÅ, ikke om åtte måneder.

Følg Si ;D på Facebook og Twitter

Les også

Anoreksipasient: - Er dette det Bent Høie kaller et godt behandlingstilbud?

Les også

Nyhetskommentar om anoreksi: Jeg kjenner igjen desperasjonen

Les også

Tankene sugde livsgleden ut av meg

Emeline Kihle (19)

Relevante artikler

  1. A-MAGASINET

    Elise (12) hadde verdens beste pappa. Så fikk han Alzheimer.

  2. A-MAGASINET

    Faren skal ha utsatt henne for minst 160 overgrep. Hun er så skadet at hun har vært innelåst på sykehus i nesten fire år.

  3. A-MAGASINET

    «Jeg fryktet at jeg var pasienten det ikke var noe håp for»

  4. MENINGER

    A-magasinets julenovelle: «Ikke vær redd» av Helga Flatland.

  5. A-MAGASINET

    Ok, de hører ikke. Da brenner jeg institusjonen ned.

  6. A-MAGASINET

    Fire helsearbeidere forteller: Innreder hybel i kjelleren for å isolere seg