SiD

Asylbarnas dagbøker

  • Si ;d-redaksjonen

Det er urettferdig at mange asylsøkere som er over 18 år og bor på mottak eller har fått avslag, ikke får lov å gå på skole, skriver Jegane (13), Erfan (12), Albert (12), Fredy (12), Leila (13). Bjørge Stein J

Redd Barna oppfordret barn fra asylmottak på Østlandet til å skrive dagbok om tilværelsen i Norge. Her er et utvalg.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Den lange, farlige reisen til Norge

Mange norske aner ikke hvordan reise vi asylbarn har hatt. Mange nordmenn tror det bare er å sette seg på flyet. Det er ikke så enkelt. Mange dør på veien. De reiser i dårlige båter og mange drukner.

Reisen til Norge var det verste for mamma og pappa, for jeg måtte bli med en ungdom som skulle ta meg med dit vi skulle. Mamma var gravid. Hun holdt på å falle ned fra fjellet. Hun lurte på hvor jeg var. Mødre tenker alltid først på barna og så på seg selv.

Jeg spurte etter mamma hele tiden. Jeg var seks år.

Det var mange ungdommer som var alene, og de hjalp barna som var små. Noen tenkte bare på seg selv. Den reisen var det verste minnet i livet mitt. Jeg tenkte på mamma hele tiden. Hun var jo gravid. Jeg var redd for at det skulle skje noe med henne. Men det gikk bra, og søsteren min ble født i Norge.

Jeg tenker at mange har det verre enn meg. Jeg var på vei i tre måneder. Noen reiser i ett år.

Jeg er glad for å være i Norge, men jeg savner familien min. Jeg savner bestemoren min, og tenker mye på kusinen min i hjemlandet.

Erfan, 12 år

Får vi bli i Norge?

Vi har ventet lenge, lenge på svar på asylsøknaden. Det er så vanskelig å vente på svar. Det er vanskelig for de voksne, de tenker ikke på noe annet. De blir nervøse, sinte og lei seg. Noen får mentale helseproblemer. Mange bekymrer seg for at hvis svaret blir negativt, hva skal man gjøre? Mange har solgt hjemmene sine i hjemlandet og brukt opp alle pengene på å komme til Norge. Hva skal man gjøre når man ikke har noe sted å bo? Det kan bli problemer med politiet i hjemlandet. De vil spørre: «Hva har dere gjort i Norge?»

Vi har ventet fem år på svar. Mamma er veldig redd. En gang så hun politiet utenfor huset vårt, hun gråt og skrek, hun trodde de kom for å hente oss. Hver gang hun ser politiet, blir hun redd.

Sånn er det for oss også. Når vi ser politiet, tenker vi: skal de ta oss, kaste oss ut? Liker de ikke utlendinger?

Barn og unge ved Hobøl og Skedsmo asylmottak

Skolen er viktig for oss!

Skolen er en viktig del av livet. Det er mange som vil ha en utdanning, men ikke har mulighet. Det er urettferdig at mange asylsøkere som er over 18 år og bor på mottak eller har fått avslag, ikke får lov å gå på skole.

Det finnes asylsøkere i Norge som stjeler og selger narkotika, de burde bli sendt hjem. Men vi som bare har lyst til å lære, burde få lov til det. Mødrene har tatt med seg barna til Norge for at de skal lære noe, bli noe, og så får de ikke lov til å gå på skolen. Det er urettferdig.

Pappa var den beste på hele skolen sin. Han er veldig streng. Derfor er han her, fordi han vil så gjerne at vi skal få utdanning. Det er mye tryggere på den norske skolen. På den forrige skolen vår ble det sprengt en bombe. Det lå glassbiter overalt, vi kunne ikke gå på skolen på en uke. I Norge får vi mulighet til å gå på en normal skole, en god framtid, en god jobb.

Mødrene våre sier: «Du burde jobbe hardt, lære deg mye så fort som mulig, i tilfelle du blir sendt tilbake.»

Man kan ikke kalle det for skole der du blir sendt tilbake. Det fins ofte ikke pulter, eller skikkelige lærere.

Det er dumt at mange blir sendt tilbake når de har levd her hele livet. Når man har lært seg språket, kulturen, og blir sendt tilbake, er det slitsomt og vanskelig å begynne livet på nytt. Jeg, for eksempel, snakker bare norsk med søsteren min. Vi var veldig små da vi kom hit.

Jegane (13), Erfan (12), Albert (12), Fredy (12), Leila (13)

Jeg får ikke danse

Jeg vil gjerne danse. Jeg har spurt foreldrene mine flere ganger, men jeg får ikke lov. De sier det er for sent på kvelden. At det ikke passer seg for en muslim. De sier: «Hva skal du bruke dans til? Du kommer ikke til å danse foran andre.»

Før var jeg veldig interessert i fotball. Jeg spilte på førstelaget. De sa til meg: «Du er jente, du skal ikke spille fotball. Hold deg hjemme og hjelp moren din.»

Det er mange regler for oss muslimske jenter:

Jenter skal henge med jenter, de skal ikke sitte ved siden av gutter. Hvis noen fra samme kultur er i nærheten, skal du oppføre deg ordentlig. Du må komme rett hjem etter skolen. Du må oppføre deg perfekt, ikke ha på sminke, ikke fikse håret, ikke gå med shorts eller korte T-skjorter.

Særlig fedre er mer strenge når man begynner å bli voksen. De er strenge på tider, hva jeg gjør, hvem jeg henger med.

Foreldrene våre prøver å få kulturen fra et annet land inn til Norge. Vi har kommet til Norge, men får ikke oppføre oss som de norske. Hvorfor skal reglene være så mye strengere for jenter enn for gutter?

Jente (13), Skedsmo mottak

Foreldre på godt og vondt

Det er nok ikke så lett for norske barn å forstå hvordan det er for oss asylbarn.

Vi er ikke så fri som andre. Vi tenker på hva vi kan si og ikke si, for eksempel. Det er mange ting vi ikke forteller til vennene våre. Hvis moren vår er deprimert og vi må være hjemme og passe på henne, kan vi ikke fortelle det.

Vi ønsker oss mange ting vi ikke kan få. Vi kan ikke være med venner hvis de skal på kino, tivoli, ting som koster penger.

Foreldrene våre kan være overbeskyttende og strenge. Vi må skifte kanal når noen kliner på TV. De vil bestemme hva man skal ha på seg, hvem man skal være venner med, hvem man skal gifte seg med.

Kan man frigjøre seg fra familien sin, og leve alene? Det kan være vanskelig med foreldre, men jeg vil aldri dra fra familien min. Jeg liker meg best der, familie er det beste du kan få. Ingen liker deg bedre enn mamma og pappa. De vil ditt eget beste, de vet bedre, de har vært i din situasjon, de har mer erfaring.

Jeg tenker ofte: «Hva med meg når mamma og pappa dør?»

Da er det bare meg i hele verden.

Barn ved Skedsmo og Hobøl asylmottak

Bryr seg ikke når asylbarn mobbes

Mange som bor på asylmottak, blir mobbet på skolen. De blir mobbet for utseendet, hudfargen, språket, at de ikke har merkeklær.

Vi har opplevd det selv, på barneskolen. Vi hatet skolen. De mobbet for alt mulig. De inviterte oss ikke til å være med på ting, de ignorerte oss. De ba oss om å si bokstavene Æ-Ø-Å, og så lo de da vi ikke klarte det.

Når norske blir mobbet, tar lærerne en prat om det med én gang. Men skolen og lærerne tar det ikke alvorlig når det er utlendinger. Lærerne bryr seg ikke, de sier at elevene bare tuller.

Vi sa til alle lærerne at vi ble mobbet – ingen gjorde noe. Vi gadd ikke si noe til rektor, for vi tenkte at han heller ikke brydde seg.

Det endte med at vi sa til foreldrene våre at vi gikk på skolen, men vi skulka i stedet.

Vi har sett mange rundt oss bli mobbet.

Soma (18), Bominaa (18) og andre ungdommer ved Hobøl og Skedsmo mottak

  1. Les også

    «Disse ungdommene bruker sine beste år på å vente»

Relevante artikler

  1. SID

    Min mamma sier: Ett glass er kultur, to er fyll

  2. SID

    Jeg sitter ofte alene fordi mamma er ute med kjæresten. Er jeg egoistisk som reagerer?

  3. MENINGER

    Jomfru eller ei, våre barn er mye mer enn sitt sexliv!

  4. OSLOBY

    13-åring måtte gjøre husarbeid – gikk glipp av hele ungdomsskolen

  5. SID

    Barneombudet svarer om mobbing: Du har rett til å ha det bra på skolen

  6. DEBATT

    På vegne av de barna som savner: Jeg trenger deg, mamma!