I fem måneder gikk jeg Norge på langs alene. Dette lærte jeg.
149 dager etter at jeg forlot Lindesnes, fikk jeg utdelt vitnemålet mitt – på Nordkapp.
Tenk fem måneder tilbake, like før 17. mai. Kanskje strøk du dressen eller fant frem bunaden. Tenk på alt du har gjort siden da. Middagene du har spist, alle du møtt, steder du har vært.
Se for deg at du bytter ut alt dette med bare å gå. Gå fra morgen til kveld, steg for deg, noen mil hver dag, sette opp teltet, spise mat, sove. Så repetere alt dagen etter.
Sekk på 30 kilo
Turen startet på Hardangervidda. Samme dag hadde en fjellstue i nærheten lagt ut en føremelding hvor det sto «gammel snø kombinert med store elver gjør føret umulig». Vel, jeg er en av dem som liker å gjøre det umulige.
Allerede første dagen skjønte jeg at dette ikke kom til å bli lett. Elvene var fulle av iskaldt smeltevann og sterke strømmer. Vannet rakk meg over navlen. Jeg mistet fort følelsen i føttene.
Fra Hardangervidda til Nord-Trøndelag besto livet av fine opplevelser, tunge marsjer, fiskemiddager og litervis av svette. Jeg gikk daglig 2–2,5 mil med en sekk på 30 kilo.
Myggen svermert, og sekken gnagde seg inn i rygg og skuldre. Jeg fikk infeksjon på begge legger og brakk to fiskestenger. Likevel syntes jeg denne livsstilen var givende. Naturopplevelsene, friheten og mangelen på stress ville jeg ikke byttet mot noe.
Ensomheten
Men én ting tok på. Jeg var alene. Fra morgen til kveld gikk jeg alene. Det gikk ofte flere dager uten at jeg møtte noen. Jeg ble ikke ensom, men en natt så jeg et lite flammende bål. Da jublet jeg. Ved bålet satt broren min, Narve Nikolai.
I en uke hadde vi «ferie» i Børgefjell. Vi fisket oss fra vann til vann og spistefisk til frokost, lunsj og middag i solen. Men best av alt var det å le sammen med noen igjen.
Etter en uke må han reise hjem, og jeg var alene igjen. Noen dager senere fylte jeg 18 år på Hellmobotn i Hamarøy kommune. Det ble feiret med indrefilet, en ølboks, godtepose og en cola i solskinn.
Tom for mat
Turen gikk videre. Etappen Fauske til Narvik ble spesielt tung. Noen partier måtte jeg klatre opp og ned. Innimellom er det så bratt at jeg må fire ned sekken med tau før jeg klatret ned. Dette tok lengre tid enn planlagt, og jeg måtte rasjonere maten i små porsjoner.
Til slutt gikk jeg tom for mat, med fortsatt tre dagsmarsjer igjen. Sult gjør vondt. Vondt i hele kroppen. Alt du kan tenke på, er mat. Men du lever med det. Legger du deg ned og synes synd på deg selv, vil du bare forbli sulten. Det gjør ingen nytte.
Siste etappe var gjennom Nordkapptunnellen. Her er det ingen vegetasjon, og det blåste opp til 30 sekundmeter. Da tok jeg ikke sjansen på å sette opp teltet. Heldigvis fant jeg meg en gravemaskin og la meg i skuffa for å sove.
Tenk deg om
Og aldri har jeg satt sånn pris på det dagligdagse, det alminnelige, det vi tar for gitt. Som å ha tørre sokker, være varm, kunne dusje, rene klær, mat i skapet og kunne spise når jeg vil.
Så, tenk godt gjennom dine siste fem måneder. Fem måneder som tenåring er lenge. Kanskje lengre enn når man blir eldre. Alt som har skjedd. Fra krangler med venner til fester med de samme.
Jeg kom hjem og oppdaget at vennene mine hadde fått kjærester og slått opp innen jeg hadde kommet hjem. Sosiale strukturer var brutt ned og bygget opp på nytt.
Folk som var venner med hverandre før jeg dro, er ikke venner lenger. Så tenk nøye gjennom hvor lenge fem måneder egentlig er. Visualiser hver eneste dag. Fem måneder er lenge.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
Stor skrivekonkurranse for ungdom: Hva skulle du ønske du visste?
💬 Skal du delta i kommentarfeltet?
Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!
