Som halvt iraner går protestene inn på meg. I Norge sporer debatten av.

Menneskene i Iran trenger en forandring. Og vi kan støtte dem mer på veien.

Jeg er i trygge, demokratiske Norge. Og mens mine største problemer er hvilken farge russedressen skal ha, hvordan nynorskvurderingen gikk, og hvorfor den ene gutten ikke svarer på snap, lever mine jevnaldrende i Iran et helt annet liv.

Min tilknytning går inn på meg

Som halvt iraner har protestene siden 22 år gamle Mahsa Amini døde, gått inn på meg. Jeg prøver å vise min støtte, men det er vanskelig når jeg vet hvor lite jeg får gjort. Unge i Iran bøter med livet fordi de kjemper for sine rettigheter. Mens dette skjer, sitter jeg i Norge. Jeg er redd, og jeg sitter med følelsen av at min påvirkningskraft ikke strekker til.

Tallet på antall dødsdømte øker, og flere involverte får nå en dødsdom kun for å benytte seg av grunnleggende menneskerettigheter.

Avsporing her hjemme

I Norge har deler av medieomtalen rundt saken gått fra å handle om grunnleggende menneskerettigheter til å handle om nordmenns mening om religiøse plagg. Jeg mener at hijabspørsmålet ikke er hovedpoenget i denne debatten. Den handler om så mye mer.

Den handler om en befolkning som er blitt undertrykt i over 40 år. Om unge som ikke får velge selv. De gjør ting fordi de må, ikke fordi de vil. Vanlige folk i Iran går nå ut på gaten med hele verdens blikk på seg - ikke bare regimets.

At kvinner ikke får kle seg slik de vil, er mye av grunnen til at saken har fått så mye oppmerksomhet. Men den må ses fra et større perspektiv.

Trenger ikke iransk bakgrunn for å bry seg

Vi vet ennå ikke hva protestene vil føre til. Det eneste jeg vet, er at jeg har et håp. Et håp om at flere viser solidaritet og støtte. Man må ikke ha iransk bakgrunn for å bry seg, og kampen har så vidt startet. Flere bøter nå med livet, og dette må vi vise motstand mot. Ikke fordi vi vil, men fordi vi kan.

Vi må ikke glemme eller se bort fra det som skjer, og jeg håper at både enkeltmennesker, men også staten Norge, gjør alt i sin makt for å støtte iranerne som kjemper. Det trengs mer politisk vilje enn å anerkjenne at iranere i Norge er tapre, kritisere regimet og vise støtte til det iranske folk.

Det kreves forandring, politiske engasjement fra politikere som ikke er norsk-iranere, og at det norske folk bryr seg. Dette er en forandring menneskene i Iran sårt trenger, og som trengs før kampen blir tapt.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!