Savnet etter nær natur. Og en hvalross.

  • Helene Sofie Smit
    Helene Sofie Smit
    Leder, Viken Natur og Ungdom
Jeg forstår alle som ilte ned for å se Freya, skriver debattanten. Her er kjendishvalrossen i Oslo.

Freya var spektakulær i seg selv. Men jeg tror aller mest at hun fylte et tomrom.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Livet under vann er vanskelig å bli kjent med. Fiskene har gjeller og rare hoder, krabber går sidelengs og lyset når ikke ned til under tangen.

Da hvalrossen Freya dukket opp i Oslofjorden, stor og gjenkjennelig med pustende lunger og attitude, tror jeg mange gjenfant en nøkkel til havet. En nøkkel vi som vokser opp rundt Oslofjorden, mangler. En nøkkel vi mistet da det varierte livet, med stor fisk og ulike planter, måtte vike for utslipp fra kloakk og jordbruk og bunntrålsfiske.

Miljøfilosofen Arne Næss sa en gang at folk ikke lenger tar seg tid til å gå en langsom tur og bli kjent med naturen. At færre og færre bøyer seg ned med barna for å se på små ting, som jobbende maur. Han sa at vi dermed mister et forhold og en respekt som er nødvendig hvis man skal kunne leve sammen.

Langs Oslofjorden handler det ikke lenger om dårlig tid. Jeg er oppvokst på Nesodden og går ofte turer langs vannet uten å se stort mer enn rur og snegler. Dukker det opp en fisk, er den sjelden større enn syv centimeter.

Fylte et tomrom

Og det er ikke bare jeg som ikke ser noe. Andelen små krabbefiskere nedenfor huset mitt har gått ned, og når de små hodene ikke lenger henger over bryggekanten, lærer de ikke at krabbene kan klype. Mange av dem har aldri kjent på gledesrusen som kommer av å oppdage en stor fisk.

Det er klart at Freya var spektakulær i seg selv, men jeg tror aller mest at hun fylte et tomrom som tidligere var fylt av kokende makrellstimer, storfisk og klypende krabber.

Jeg tror ikke man kan få ekte respekt for noe man aldri har vært borti før. Og vi er ikke borti liv i en død fjord. Vi er rett og slett blitt amatører i samhandling med havet, og det vil gå ut over marin forvaltning. For menneskene rundt fjorden mister interessen.

Vi er rett og slett blitt amatører i samhandling med havet

Skapte nærhet

Vi forvalter ikke det marine livet utelukkende for det marine livet, men også for å ta vare på en ressurs. Hvis forvaltningen er dårlig og fisken forsvinner, er det vår mat og våre arbeidsplasser som blir med. Til syvende og sist går det ut over oss selv, og som havnasjon er dette noe som burde ha kommet inn med morsmelken. Også i byene.

Jeg forstår alle som ilte ned for å se Freya. For å se en mektig og tydelig gjest i den ellers så stille fjorden. Jeg forstår også godt at de ikke visste hvordan man skulle oppføre seg i møte med henne.

Biolog Per Espen Fjeld sa til VG at det ikke vil ha noen betydning for bestanden om Freya ble tatt ut, og han har selvfølgelig helt rett. Én hvalross som har forvillet seg for langt sør, er ikke avgjørende for hvalrossbestanden.

Noen vil kanskje til og med si at arktiske rovdyr vil nyte godt av oppmerksomheten som har kommet i etterkant av avlivningen.

Norge har fått en ripe i lakken, og debatten om rovdyr og Arktis blusser opp, men jeg tror dessverre oppmerksomheten vil være like kortsiktig som den er voldsom. Både vi og Arktis hadde tjent mer på å bevare Freya. Fordi hun skapte en nærhet på individnivå. Og den nærheten kan ikke erstattes.

Fjerne barrieren

Vi må slutte å irritere oss over ungdommer som badet fra Kadettangen, men heller spørre oss hvorfor de tenkte det var greit. Hvordan er mange av oss blitt så fremmedgjorte for livet i havet at det virker lurt å provosere en hvalross?

Én av årsakene til avliving var at hvalrossen tiltrakk seg mange skuelystne. Fiskeridirektoratet mente derfor at det var fare for menneskers liv og helse. Bildet er fra Kadettangen.

For å minnes Freya på ekte må vi i Norge ta vare på våre egne havdyr. Det gjør vi ikke gjennom sporadisk nesten-vern, men gjennom å ha ordentlige verneområder der ulike bestander har mulighet til å bygge seg opp igjen. Det er fortsatt mulig å snu og igjen skape en mangfoldig fjord der dyrene man møter, ikke bare er på besøk, men faktisk lever der.

Hvis vi får til det, fjerner vi kanskje også barrieren vi har bygget mellom oss selv og fjorden. Slik at neste gang vi får fint besøk, har vi opparbeidet nok naturvett til å gi besøket en god mottagelse.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først.