SiD

Slå av en prat med meg, jeg biter ikke | Raghad Jalghoum

  • Raghad Jalghoum (19)

Det er mange som antar at jeg ikke kan norsk, og dermed blir jeg spurt om diverse ting på engelsk eller tegnspråk, skriver Raghad (19). pcruciatti / Shutterstock / NTB scanpix

Om folk hadde snakket norsk med meg, hadde de fått bakoversveis. Jeg snakker nordlandsk og sier ikke én setning uten å banne.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Som en innvandrer som har lært seg norsk for at det skal praktiseres, kan frykten for avvisning overgå ønsket om å slå av en prat med en nordmann.

Om jeg dulter borti noen på kjøpesenteret og prøver å tulle det bort, er jeg omringet av blikk og reaksjoner som: «Jøye meg, for en oppførsel de utlendingene har.»

Men hvorfor kan jeg ikke bare prøve å ta kontakt? Om jeg ikke gjør meg forstått, eller om jeg må le bort kleinheten hvis jeg ikke «har noen aning» om hva du nettopp sa, hva er egentlig så skummelt med det?

Frykter avvisning

Jeg er pratsom av meg, men frykter alltid avvisning. Hvor mange ganger har jeg ikke sittet på toget og ønsket å bli spurt av den som sitter ved siden av meg, om hvilken bok jeg leser, eller om jeg vet hvorfor det er så fullt på toget på en onsdag?

Det er mange som antar at jeg ikke kan norsk, og dermed blir jeg spurt om diverse ting på engelsk eller tegnspråk. Om de hadde snakket norsk med meg, hadde de fått bakoversveis når de innså at jeg snakker nordlandsk og ikke sier én setning uten å banne.

Så sitt ved siden av meg på bussen, slå av en prat med meg, for jeg biter ikke selv om jeg kan se «skummel ut», ifølge dine fordommer.

Utlendinger har nemlig en tendens til å få deg føle det som om de har kjent deg i tusen år. Prøv å prate med en utlending, og jeg garanterer deg at de på slutten av samtalen vil invitere deg på middag med familien sin. Fordi de er overlykkelige over at noen faktisk snakket med dem og så dem.

Le med, ikke av

Neste gang du møter på en utlending, hils på dem, diskuter nyhetene, le med dem og ikke av dem. Alt i alt er de akkurat som deg, og de ønsker et smil som forteller at de har kommet til et trygt sted der alle mennesker er velkomne.

Min egen mor kan komme hjem lykkelig og fortelle meg at «taxisjåføren var så hyggelig, han smilte og snakket med meg». Du kan se det lyse i øynene hennes. Alt dette fordi én person tok sjansen og pratet med henne.


Vil du lese mer om samme tema? Ta en titt på disse:

Les også

Hvordan få tilbake det varme samfunnet vi en gang hadde?

Les også

Noen ganger er det tøft å være nordmann med pakistansk bakgrunn. Aksepterer det norske samfunnet meg?

Les også

Mye skiller Abid Raja og meg, men vi har begge kjent rasisme på kroppen

Les også

Hvorfor reagerer du på det «muslimske» innvandrernavnet?


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Fordommer
  2. Rasisme
  3. Inkludering

Relevante artikler

  1. SID

    «Hva skal dere stjele nå, svarte unger?» spurte mannen. Jeg lurer på om samfunnet aksepterer meg?

  2. SID

    Hvordan kan vi få tilbake det varme samfunnet vi en gang hadde?

  3. SID

    Når jeg får dårlige karakterer, ender jeg opp gråtende på jentedoen

  4. SID

    Jeg skal lære nynorsk. Jeg håper det blir en god opplevelse.

  5. SID

    Dette innlegget sitter langt inne. Må jeg være enten eller om jeg er funksjonshemmet?

  6. SID

    Foreldre, dere er kule nok som dere er! Eller satt dere med smokk i munnen da dere lærte oss 1+1?