Nyttårstale fra en ungdom som er i ferd med å miste håpet | Markus Refsdal

Si ;D-innlegg: Jeg tror ikke at Erna Solberg eller Siv Jensen kommer til så mye som å heve et øyenbryn over dette leserinnlegget.

I 2018 gikk jeg inn i det nye året med et håp.

Selv om det akkurat var blitt fire nye år med Frp og Høyre i regjering, og dermed fire nye år med elendig klimapolitikk og mer oljeboring, hadde jeg likevel en fornemmelse om at 2018 måtte bli det året da hele verden skulle ta til fornuft og snu.

Året som har gått, viste meg at jeg hadde falske forhåpninger. Nå lurer jeg på om det i det hele tatt er noe håp igjen.

Jeg vet ikke om jeg skal gi opp

Når jeg nå går inn i 2019, står jeg igjen med en følelse av maktesløshet, en tomhet og en pessimisme som jeg aldri har kjent før.

2018 var et år verden virkelig fikk kjenne på konsekvensene av klimakrisen. Likevel er det lite som har gått i riktig retning.

Staten vant det norske klimasøksmålet, Jair Bolonaro ble president i Brasil, Donald Trump gjør fortsatt alt han kan for å skape kvalm, og regelverket for Parisavtalen ble ikke en realitet.

Jeg vet ikke om jeg skal være sint eller om jeg skal gråte, om jeg skal fortsette å prøve, eller om jeg skal gi opp. Vi kan lese rapport på rapport og høre gang på gang at vi går mot en mørk, mørk fremtid hvis ikke vi handler nå.

Hva er det vi ikke klarer å ta inn over oss?

De ansvarlige slipper unna konsekvensene

I året 2059 kommer jeg til å være like gammel som statsminister Erna Solberg (H) er nå. Om hun fortsatt lever da, vil hun være 98 år gammel. Det samme året vil finansminister Siv Jensen (Frp) fylle 90, Jair Bolsonaro vil være 104, og Donald Trump 113.

Med andre ord: Innen jeg er like gammel som Norges statsminister er nå, er det en stor sannsynlighet for at et overveldende flertall av dem som sitter med makten, i dag er døde for lengst.

Så jeg spør deg, Erna Solberg, og alle som sitter med makt og tærer på natur og miljø: Hvem er det som plikter å ta de nødvendige politiske grepene?

Er det jeg, som uansett ikke kunne ha tatt over som statsminister før den globale temperaturen allerede har økt med godt over to grader?

Jeg er lei av Ernas tomme ord

Tiden er kommet for å si at nok er nok. Jeg er lei av ikke å bli hørt på. Jeg er lei av tomme ord.

Jeg er lei av at Erna Solberg sier at klimakrisen er alvorlig, og at vi skal ha en bærekraftig velferdsstat, rett før hun deler ut oljelisenser i Barentshavet og ytrer at markedet og flere norske barn er løsningen på alt.

Min generasjon sitter og ser på at en gjeng med klovner, som kun er opptatt av makt og økonomisk vekst, styrer verden rett mot et stup.

Et nåløye av et håp

Jeg tror ikke at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen kommer til så mye som å heve et øyenbryn over dette leserinnlegget. Mest sannsynlig kommer de ikke til å lese det i det hele tatt.

Som Greta Thunberg sa i sin tale til klimatoppmøtet «You have ignored us in the past, and you will ignore us again».

Men hvis det er sånn at det er folket som har makten, må det jo likevel finnes et nåløye av et håp. Et nåløye som kan vokse til en enorm kraft. En kraft som kan endre måten vi tenker og handler på, og som blir til et opprør mot urettferdighet, mot systemet vi lever i og for en verden der vi tar vare på naturen og jorden vår.

Veien dit virker uendelig lang. Akkurat nå virker den så lang at jeg ikke er sikker på om det finnes lys i enden av tunnelen.

Kanskje det er umulig. Jeg håper regjeringsforhandlingene kan vise meg at jeg tar feil.

• Flere ungdommer har ropt varsku på Si ;D:

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.