Da en kunde kommenterte strømpebuksene mine, ble jeg helt satt ut | Nicoline Grenersen
Hvor mye skal man tåle?
Selv i 2020 er seksuell trakassering et vanskelig tema: Hvor mye skal man tåle? Hvem har definisjonsmakten i en sak som ikke bryter noen nedfelte lover? Dessverre føler jeg at debatten har endret fokus fra å handle om uønsket seksuell oppmerksomhet som et samfunnsproblem, til heller å handle om profilerte enkeltsaker.
Det er nesten tre år siden den første runden med #metoo-saker kom i offentlighetens lys. I 2017 ble denne folkebevegelsen omtalt både i mediene og på folkemunne som et vendepunkt i den offentlige debatten. Nærmest som et startskudd for en samfunnsomvelting, der uønsket seksuell oppmerksomhet hørte fortiden til.
Slik ble det ikke.
Tiden etter #metoo
Det føles ut som det bare står igjen som en falsk kjepphest. En trend som det er enkelt å se på med forakt, et eksempel på at det gikk for langt. Den konstante mediedekningen, som skulle virke som en drivkraft i denne bevegelsen, ble heller selve fyroljen til sarkastiske, nedlatende kommentarer.
«Det er kanskje ikke lov å si sånt lenger», «Man må våre forsiktig i disse #metoo dager». Disse avfeiende bisetningene som blir sagt i så mange former, føles som den mest permanente endringen i samfunnet.
Da jeg var på jobb forrige uke, valgte en av kundene å kommentere at strømpebuksene mine var «veldig sexy». Jeg ble helt satt ut og rødmet langt opp på ørene. Hva skal jeg svare? Han er en stamkunde og kjenner sjefen min.
Senere kommenterer han høylytt til kameratene på bordet hans: «Jeg klarer ikke å se på de strømpebuksene der.» Jeg snur meg rundt, han ser tydelig sjokkert ut over at jeg adresserer ham. «De er ment å være litt morsomme», sier jeg til ham med et høflig smil.
«Ja ja, sex er morsomt det», svarer han til stor latter fra bordet. Jeg er flau, jeg er ukomfortabel, jeg angrer på valg av strømpebukse. Jeg er sint på meg selv for at jeg ikke finner på noe smart å svare. Jeg svelger den vonde klumpen i halsen og fortsetter å jobbe.
Ikke første gang, heller ikke siste
Jeg skulle ønske dette var mitt første møte med menn som tar seg for store friheter i sin omtale av meg. Det er dessverre langt fra første gangen, og jeg er ikke naiv nok til å tro at det blir siste gangen heller.
For de aller fleste av oss handler ikke seksuell trakassering om posisjoner, lederverv, statsråder og maktkamp. Det handler om upassende kommentarer, ufortjent skam, utrygghet og mennesker som tar seg for store friheter.
Det virker som vi har sluttet å diskutere den påkjenningen seksuell trakassering faktisk er, og i stedet diskutere hva man tenker om Trond Giske. Dette er feil fokus.
Tanken om at kampen mot seksuell trakassering er vunnet, er feil. Kanskje er dette en kamp som aldri kommer til å vinnes, men i dag er vi nødt til å sette i gang en skikkelig samfunnsdugnad. Vi må alle ta ansvar for å slå ned på upassende oppførsel. Jeg nekter å godta premisset om at kampen for en verden uten seksuell trakassering er vunnet.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
