SiD

Spør meg gjerne hvor jeg kommer fra!

  • Jack Chen
    Jack Chen
    19 år
Hvis du tar deg tiden til å spørre meg hvor jeg kommer fra, tar jeg som et tegn på at du vil lære mer om meg, skriver Jack Chen (19).

Vi kan ikke slutte å spørre i frykt for å såre noen.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

«Hvor kommer du egentlig fra? For noen er spørsmålet uproblematisk. Andre forakter det». Dette skrev debattredaktør i Oslodebatten Ahmed Fawad Ashraf i «Er jeg norsk nok for de svina?» og skapte stor debatt i flere kanaler.

Men hvorvidt jeg liker eller forakter spørsmålet, bør ikke avgjøre om det er greit å stille det. For det er ikke nødvendigvis bra om vi slår ned på vår egen nysgjerrighet i frykt for å såre noen.

Da spøker det for et samfunn hvor det blir vanskeligere å bli genuint kjent med hverandre.

Vil lære om deg

Først og fremst tenker jeg at hvis du stiller meg et spørsmål, så ønsker du å høre på det jeg har å si. Om jeg ikke er nysgjerrig eller intressert, ville jeg ikke ha stilt flere spørsmål enn nødvendig.

At du tar deg tid til å spørre meg hvor jeg kommer fra, tar jeg som et tegn på at du vil lære mer om meg. Da kan jeg gjerne være «historiker» i ett minutt eller to. Jeg kan fortelle om de store politiske hendelsene som førte til at jeg har opprinnelse fra tre kontinenter, og til slutt ble født i Trøndelag. Så hyggelig at du spør!

Men ja, dessverre er det et mindretall som vil bruke «Hvor er det du egentlig kommer fra» som et våpen for å skille meg ut på en ondsinnet måte. Jeg tenker at disse, som av en eller annen grunn har noe imot meg, uansett kunne ydmyket meg på andre måter. Om det er hudfargen min, måten jeg kler meg på eller at jeg liker tog.

Spørsmålet om hvor jeg kommer fra, er bare en av mange ting de kunne sagt dersom de ønsker å såre meg.

Lov å si «nei»

Noen dager er det mulig at jeg ikke vil bli spurt om hvor jeg kommer fra. Men samtidig er det mange andre spørsmål jeg heller ikke vil svare på. Dette kan variere fra øyeblikk til øyeblikk. Jeg synes ikke løsningen da er å gjøre selve spørsmålene tabubelagt.

Løsningen kan heller være å si: «Nei, jeg ønsker helst ikke å svare på det.»

Så må det sies at jeg ikke var en av dem som vokste opp med evnen til å si «nei» – det øver jeg meg fortsatt på. Og det er utrolig viktig å kunne si «nei» og sette grenser, selv om det kan skape litt klein stemning.

Ved å sette ned foten lærer jeg også hvem som er villig til å respektere mine grenser. Dersom dette ikke blir respektert, er det vanskelig å tro mine andre grenser vil bli respektert heller.

Lov å være nysgjerrig

Så når vi møtes, ønsker jeg ikke at du stereotyperer meg ved første blikk. Ikke dropp å stille spørsmål du er redd at vil krenke meg. På samme måte skal jeg ta imot dine spørsmål om alt og intet og svare på det jeg føler for.

Jeg tror deg på at du faktisk vil bli bedre kjent, i hvert fall inntil det motsatte er bevist.

Hvis vi slutter å stille spørsmål fordi det kan såre, erstatter vi vår naturlige nysgjerrighet med en faredetektor som siler ut sårende spørsmål.

Og hva er problemet med det? At de eneste spørsmålene som ikke har muligheten til å såre, ofte er de helt forutsigbare og overfladiske.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!