Verden rundt har ungdom byttet ut studier og fester med kampen mot smitte og død

Møt generasjon korona.

Konstant lyd fra ambulansesirener. Politi på døren. Hverdag som kjennes som søndag. Dagens unge i nærmest alle land står overfor en hverdag som er totalt snudd på hodet.

Vi har snakket med unge mennesker fra 16 ulike land. Dette er slik de opplever krisen.

Nord- og Sør-Amerika:

– Det var surrealistisk

Michael Mindorff (21), Canada

I skrivende stund har jeg vært permittert fra kaféjobben min i to uker. Hvis du ikke kan jobbe, gir regjeringen deg 2000 canadiske dollar i måneden.

Jeg bor hos brødrene mine nå, og for å få tiden til å gå jobber jeg i hagen og som frivillig på en matsentral.

Det verste er nok fremdeles foran oss. Vi er blitt fortalt at det er nødvendig å isolere nå som vi har relativt få tilfeller. Veiledningen fra myndighetene har vært ganske tydelig, og regjeringen har gjort det klart at hvis folk ikke vil være hjemme frivillig, vil politiet begynne å sørge for at vi er det.

Grensen til USA er stengt, noe som først var surrealistisk. Nå er det betryggende gitt Trumps håndtering av krisen.

– Jeg er skuffet over Trump

Maddie Kommons (20), USA

Jeg ble nødt til å reise fra studiene mine i Nederland etter at alle internasjonale studenter ble bedt om å dra hjem. Jeg møtte moren og søsteren min i Washington, D.C.

Jeg følger nå statlige anbefalinger om karantene i 14 dager, og jeg har ikke forlatt leiligheten vår siden jeg kom tilbake. Selv om de amerikanske myndighetene har anbefalt at folk blir hjemme, ser jeg stadig at mange ikke tar dette på alvor.

Jeg er skuffet over president Trumps avslappede tilnærming til denne krisen. Heldigvis er det mange guvernører som stiller opp og jobber hardt for å bygge feltsykehus, fremskynde testing og håndheve sosial distansering.

Jeg venter stor nedgang i den amerikanske økonomien. Likevel er jeg håpefull, og jeg tenker at vi kommer ut av dette med en nyvunnet respekt for lokale myndigheter og en sterkere følelse av fellesskap.

– Jeg føler meg hjelpeløs

Daniela Ibañez (22), Peru

Her i Lima kunngjorde presidenten forrige uke at landet måtte leve i karantene i to uker til. Det vil utgjøre én måned med total isolasjon til sammen.

Mens familien og jeg har det bra for øyeblikket, er jeg bekymret for landets fremtid. Flertallet av peruanerne er fattige og er avhengige av arbeidet sitt for å overleve og brødfø familiene sine.

I tillegg er jeg bekymret for at regjeringen ikke kjøper de riktige testene for å identifisere spredningen av sykdommen, og for at folk ofte ikke overholder de strenge tiltakene.

Fremtiden virker usikker og dyster. Hver dag klokken 20.00 hører jeg klapping fra folk som støtter det strenge portforbudet, andre steder er klappene et uttrykk for desperasjon. Ærlig talt føler jeg meg hjelpeløs i denne situasjonen.

Europa:

– Britene ignorer åpenlyst reglene

Benjamin McKeon (21), Storbritannia

Situasjonen i London akkurat nå er veldig alvorlig. Regjeringen vår er ubesluttsom, og det virker ikke som de er i stand til å gi skikkelige instrukser til innbyggerne. Briter ignorer åpenlyst reglene. Selv om helsekonsekvensene av koronaviruset er hjerteskjærende, ser det ut til at den viktigste bekymringen er økonomien.

Jeg er en av de heldige. Jeg har familie som kan forsørge meg, men mine tanker går til alle de som har mistet levebrødet sitt og dermed ikke kan betale regningene sine.

Jeg håper vi kan komme ut av denne krisen med mer fokus på solidaritet. Kanskje det er dette vi trengte for å riste i og endre samfunnet vårt?

– Noen dager er jeg fylt med frykt

Sharaiz Asin (21), Nederland

Den nederlandske regjeringens opprinnelige strategi for å bekjempe koronaviruset var å nå flokkimmunitet, noe som betyr at mange mennesker som ikke er i risikogruppen, må smittes. Dette forklarer hvorfor tiltakene våre var mindre drastiske sammenlignet med landene rundt oss.

Nå har myndighetene endret strategi og gradvis stengt ned landet for å hindre smittespredning. Bedrifter kan be om at staten skal betale deres ansattes lønn i minst tre måneder. Staten vil også gi økonomisk støtte til gründere.

Hvordan jeg takler situasjonen personlig, endres fra dag til dag. Noen dager er jeg fylt med frykt og bekymring for fremtiden, mens andre er jeg håpefull. Jeg tror at verden kan endre seg til det bedre etter at dette er over.

– Hamstret toalettpapir, mel og pasta

Julia Tohidi Sardasht (20), Tyskland

Situasjonen i Tyskland og spesielt min delstat Nordrhein-Westfalen er ganske anspent. Vi blir anbefalt ikke å gå ut, og vi har ikke lov til å være ute i grupper på mer enn to personer. Jeg er glad for at jeg jobber i et supermarked, noe som gir meg en grunn til å forlate huset hver dag.

Folk er i panikk og hamstrer toalettpapir, mel og pasta. Vi får inn nye varer hele tiden, men i løpet av få minutter er hyllene tomme igjen.

En av de største utfordringene i Tyskland er at vi er en føderal stat, noe som betyr at mange beslutninger ikke blir tatt i Berlin, men i delstatsparlamentene. Dette skaper ofte forvirring, for eksempel da skolene ble lukket, noe som skjedde på ulike tidspunkt i hver stat.

– Kan bare gå én kilometer fra huset

Marie-Estelle Ölz (19), Frankrike

Tiden går annerledes om dagen. Jeg kan ikke si om den går tregere eller raskere, men det føles absolutt annerledes. Det føles som om det er søndag morgen hele tiden.

På ettermiddagen gikk jeg en tur og holdt meg forsiktig i én kilometersonen som ble pålagt oss (man kan kun bevege seg i en radius på én kilometer fra huset sitt). Utenfor har jeg plukket blomster, og nå lukter leiligheten vår. Når jeg sakte begynner å bli vant til denne midlertidige levemåten, får jeg endelig gjøre alt jeg aldri hadde tid til. Jeg maler, jeg skriver poesi, jeg lager mat.

For litt siden kunngjorde den franske landbruksministeren lanseringen av en plattform som hjelper frivillige og bønder komme sammen. Jeg skal registrerer meg der når eksamensperioden min er over!

– Politiet kom nesten hver dag

Daria Anghel (20), Romania

Når jeg skriver dette, er jeg inne i min 14. og siste dag med hjemmekarantenen. Jeg studerer i utlandet, og alle som kommer utenfra må settes i karantene. Politiet kom hjem til meg nesten hver dag for å sjekke om jeg var hjemme.

Jeg gledet meg veldig til å ta en tur i parken etter karantene, men i går kveld fant jeg ut at alle parker er stengt. Det er slik det er her: full nedstengning. Vi kan ikke gå ute uten en signert erklæring om at vi er ute av en god grunn, og eldre har bare lov til å være ute mellom 11 og 13.

Alle som bryter reglene, blir bøtelagt. Dette er veldig strenge tiltak, men myndighetene måtte iverksette dem fordi det var for mange som ikke fulgte «anbefalinger». Så jeg vil ikke lyve: Det ser ikke så lyst ut.

– Den konstante lyden av sirener

Luca Guglielminotti (20), Italia

Alt vi hører, er den lyden. Den konstante lyden av ambulansesirener. Viruset herjer her i regionen min Piemonte i Nord-Italia. Etter en periode med glede, da folk gikk på balkongene sine for å synge, klappe og takke leger og sykepleiere, er alle nå redde. Vi tilbringer hele dagen hjemme og venter på regjeringens daglige pressekonferanse klokken 18.00.

Det tøffeste for meg er at jeg ikke kan se bestemoren min som er veldig skjør og derfor bokstavelig talt innestengt på et aldershjem. Etter fullstendig nedstengning av landet, bevilger regjeringen penger til dem som mistet jobben. Nå er det som haster mest, å hjelpe dem som hadde uoffisielle jobber som nå ikke engang har mat på bordet.

– Helsesystemet kollapser

Cristina Abellan Bustos (22), Spania

Spania er for tiden det nest mest berørte landet av koronaviruset i Europa. Det er et bemerkelsesverdig skille mellom hovedstaden Madrid og Barcelona, ​​byen der min familie og jeg bor. Madrid sliter mer enn Barcelona, og ​​helsesystemet kollapser sakte.

Resten av landet ligger likevel bare én uke etter, noe som betyr at vi kan vente de samme tallene her snart. Medisinsk utstyr kommer ikke eller er av dårlig kvalitet. Forrige helg erklærte regjeringen en fullstendig innesperring, og stanset all ikke-essensiell økonomisk virksomhet, etter to ukers delvis innesperring.

Vi er håpefulle, men føler oss også hjelpeløse når vi ser hvordan helsesystemet kollapser og hvordan kurven ikke ser ut til å flate ut. Det er også frustrerende å se at EU ikke har klart å nå et kompromiss for å hjelpe de landene som er mest i nød.

Midtøsten:

– Jeg er veldig håpefull

Hicham Rafik (22), Marokko

Situasjonen i Marokko er så langt under kontroll. Nedstengningen startet 18. mars, noe som virkelig hjalp til med å stoppe spredningen av viruset. For at familien min skulle beskytte foreldrene mine, forlot de huset i Rabat og dro til landsbygda. Der bør de være trygge.

Søsknene mine og jeg bor fremdeles i Rabat. Hvis viruset sprer seg, ville det vært en katastrofe. Den marokkanske regjeringen opprettet en krisepakke for folk som mister inntekter på grunn av den nåværende situasjonen: Familier vil kunne få opptil 2000 marokkanske dirham (2080 norske kroner) pr. måned.

Jeg er veldig håpefull, og jeg gleder meg til å se venner og familie igjen!

– Tiltakene kom uventet

Ghaida AlQa'qa (18), Jordan

Denne koronakrisen virket så uvirkelig helt til tiltakene fra myndighetene begynte å dukke opp på en veldig uventet måte her i Jordan. I Amman brydde vi oss egentlig ikke så mye, men lite visste vi at dette raskt ville vokse seg til noe større: Vi blir satt i karantene, og skoler, universiteter og arbeidsplasser stenges.

Det er vanskelig å takle dette siden du ikke kan være sammen med andre, og du går gjennom den samme rutinen hver dag. Det blir veldig kjedelig. Å bli hjemme er en måte å takke regjeringen for tiltakene de har iverksatt.

Hver innbygger har tilgang til hva de trenger fra vann til strøm. Hver borger er nå beskyttet fra å være et offer for dette fæle viruset. Jeg har håp om at dette vil gå over.

Afrika:

– Jeg ble plassert i et fryktelig lokale

Hingis Moremi (19), Botswana

Da viruset begynte å spre seg raskt, ble jeg tvunget til å forlate universitetet mitt i USA og dra tilbake til landet mitt Botswana. Det er heldigvis ikke mange tilfeller av viruset her. Situasjonen er nå under god kontroll, men slik var det ikke da jeg kom hit med fly.

Jeg ble plassert i et fryktelig lokale. Det var ingen desinfiserende midler, hansker eller masker, og badene var skitne. Mens jeg skriver dette, er jeg på et hotell som jeg etter hvert ble flyttet til. Her må jeg være for å fullføre den obligatoriske karantenen.

Familien min er spredt over hele verden, og foreløpig takler alle situasjonen ganske bra. Ingen av oss har panikk. For å være ærlig, var jeg redd da jeg reiste hjem, og jeg begynte å kjenne på hva jeg trodde var symptomer. Men jeg tok de riktige forholdsreglene og holdt meg frisk.

– Det sprer seg raskt

Bayanda Yandis Mvalo (22), Sør-Afrika

I Sør-Afrika har antallet infeksjoner av covid-19 steget raskt i det siste. Jeg bor i Gauteng-provinsen som nå er episenteret for viruset i landet. Sør-Afrika har pålagt en 21 dagers innestengning fra og med forrige fredag, noe som begrenser innbyggernes bevegelser til sine egne hjem.

Jeg applauderer regjeringen for å ha fattet dette vedtaket, og det vil forhåpentligvis bidra til å redusere antall nye infeksjoner. Det eneste vanskelige med det er begrensningene for bevegelsen vår, og at det ennå ikke er funnet en kur. Dette gjør det vanskelig å ha håp om at vi skal få bukt med denne pandemien.

Asia og Oseania:

– Å bære maske er samfunnsplikt

Wen-Yu Chen (21), Taiwan

Når jeg skriver dette, er det dag syv av karantenetiden min i Taipei. Taiwan har nå rundt 300 bekreftede koronavirustilfeller. På grunn av Taiwans mistillit til Kina og traumer fra sars har regjeringens respons vært effektiv. Derfor har vi fått innenlands maskeproduksjon, strenge karantenetiltak og satteutsettelsesprogrammer.

Det å bære masker er ansett som en samfunnsplikt. Karantene har gitt meg muligheten til å tilbringe med tid med familien min, selv om jeg må sitte minst én meter unna dem under middagen. Regjeringen kompenserer også 1000 taiwanske dollar (cirka 350 norske kroner) pr. dag for å ha blitt satt i karantene – og det er mer enn det jeg tjener pr. måned i bedriften jeg er på utplassering hos!

– Ingen fly å bjeffe etter

Eleanor Cooper (21), Australia

For ikke lenge siden oppførte hele Australia seg som normalt. Våre naboer skulle selge huset sitt, kafeer var fullpakket og strendene var overfylt. Forrige uke sank derimot alvoret inn. Regjeringen kunngjorde stenging av nasjonale grenser samt alle «ikke-essensielle virksomheter».

Jeg mistet begge jobbene mine i løpet av to døgn. Nettstedet for å hjelpe arbeidssøkere kræsjet hver gang jeg prøvde å logge med inn. Veiene er stille, og det er langt færre reisende på grunn av stengte grenser.

Så for en gangs skyld er hunden min i det minste stille. Det er ingen fly for henne å bjeffe etter.

Tekstene er oversatt av Jakob Semb Aasmundsen.

Lurer du på hvordan barn har det rundt omkring i verden?

Les også

25 barn fra hele verden: Slik rammer koronaviruset livet vårt

Hva er dine tanker om fremtiden? Delta i vår konkurranse!

Les også

Konkurranse: Hva kan gi oss håp for fremtiden?

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.