SiD

Fotografiets frihet

De fleste har et kamera, de fleste tar bilder, og de fleste ser bilder hele tiden. Likevel er det et fåtall som ser muligheten i fotografiet.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

DAGENS INNLEGG 24.05 Salvador Dalì holdt en gang en forelesning ikledd en dykkerdrakt. Det var ikke særlig mye å høre i salen da forelesningen i stor grad ble værende inne i dykkerdrakten, for dette var på den tid da dykkerdraktene var store, tunge og tykke, og med en stor hjelm lignende hjelmene astronautene bruker. Til tross for at publikumet ikke fikk den verbale forelesning de hadde forventet er forelesningen historisk. Var det friheten til å kunne gjøre forelesningen på denne måten, som førte til at Dalì bestemte seg for å holde forelesningen på denne måten?Dalì viste et alternativ, han gav oss sin (impulsive?) personlige trang til å utføre akkurat det han ønsket, og det er hva vi kan kalle for kunst. Om foredraget var kunst i seg selv kan diskuteres, men at Dalì var en kunstner er det ingen tvil om. I motsetning til Marianne Aulie og andre underholdningsprodukter.Hva har så Dalì sitt eksperimentelle innfall å gjøre med fotografi?De fleste har et kamera, de fleste tar bilder og de fleste ser bilder hele tiden, overalt. Likevel er det fåtallet som ser muligheten i fotografiet. Fotografiet er et medium, og med dette mediet kan man skape kunst eller antikunst. Det har, siden fotografiets morgen, alltid vært diskusjoner rundt fotografiet som kunst, og det er forståelig. For det faktum at fotografiet kan skape kunst har alltid vært til stede, men likevel brukes kameraet til å dokumentere og avfotografere familie, venner og hendelser uten noe som helst personlig uttrykksbehov utover det å avfotografere det som befinner seg foran kameraet og øyet. Dette kan de fleste si seg enige i at ikke er kunst, albumbilder har ingen ting med kunst å gjøre. Etter min mening har det heller ingen ting med fotografi å gjøre, selv om det i aller høyeste grad er minst like viktig. Det som kjennetegner fotografiet er friheten som lar oss fotografere hva vi vil og hvordan vi vil. Det vil jeg gjerne kalle glede. På den måten kan vi også skape noe, uttrykke noe og/eller bare fotografere det vi ønsker.Vi ser det så ofte, de beste bildene er de som kommer fra hjertet, som ikke hindres av bremsende forhold som regler og lignende. Der fotografen ikke lenger stoppes i sitt eget uttrykk (av for eksempel regler) og ikke bedriver innavl ved å kopiere og følge andre finner vi utviklingen, friheten og det virkelige fotografi. Hvor man kan uttrykke akkurat hva man personlig føler, opplever og ønsker ved hjelp av fotografiet.Virkeligheten er din egen, og ved å formidle den kan andre få ta del av den og få oppleve noe eget og annerledes ved å ankomme din virkelighet. Det bidrar til et mangfold av opplevelser, oppfatninger, inntrykk og ikke minst inspirerende uttrykk. Er det noe vi mangler i dagens fotografi så er det bilder hvor fotografen har lagt all sin sjel og all sin kraft i sitt arbeid for å uttrykke friheten han har rundt sin egne opplevelse.«Det er ikke stolen som skal males, men det som et menneske har følt ved den» sa Edvard Munch.Kunstnerens personlige følelser, opplevelser og trang er et grunnlag for erfaring, men også kunst. Dette betyr altså at vi kan lære av kunst og erfaringene dette gir oss, noe det virker som om det norske skolesystemet ikke har innsett eller forstått. Det norske skolesystemet ser (i stor grad) bort ifra hva kunst og fotografi kan gi elevene og hindrer derav også elevene i å få de kunnskapene som danner grunnlaget for bildeforståelse. Dette grunnlaget er viktig, se bare på hvor mye reklame, TV og bilder vi ser overalt, hele tiden. Det er også viktig å lære, så tidlig som mulig, at fotografi må sees på med et kritisk øye, slik tekst sees på på en kritisk måte. En fotojournalist er ofte opptatt av å avfotografere «virkeligheten» slik allmennheten ser den, noe som er et greitt, og kanskje til og med et viktig, men uoppnåelig mål. For det første er ikke allmennheten enig i hva «virkeligheten» er, og hvordan den ser ut. For det andre er et bilde helt subjektivt da fotografen gjør valg av utsnitt, av situasjon, av tekniske innstillinger og av vinkel og vinkling. Dette vil si at det er leseren sitt ansvar å forstå hvor subjektivt et fotografi er, og hvor liten del av situasjonen som settes på trykk. Men det er naivt å tro at en leser som ikke ser og som ikke forstår dette kan bruke sitt forsvarsfilter mot medienes enveiskjørte vinklinger. I bunn og grunn hviler likevel mye av ansvaret på leseren. For å sette det i en annen kontekst: Hadde lesere av norske aviser ønsket artikler og tekster som omhandler Iran fra flere sider, blant annet bakgrunnskunnskaper, innsikt i hverdagslivet, religion også videre, ville avisene ha skrevet om dette og gitt oss et mangfold i våre kunnskaper. I stedet for den enveiskjørte vinklingen norske aviser i dag presenterer hvor Iran er atomvåpen, terror og trussel. Det jeg vil frem til er at dersom de norske skolene hadde gitt mer tid og ressurser til forståelse av det å se, ville vi i større grad kunne få et mangfold i erfaringene, kunnskapen og frihet til å se verden og detaljer av verden på forskjellige måter. Året2008 er mangfoldsåret i Norge, hvor regjeringen skal fokusere på respekt og aksept for mangfoldet. La oss håpe at regjeringen bruker året til å tenke gjennom skolens latterlige naivitet når det gjelder forståelse av bilder, og kunst generelt.Da kan kanskje også fotografiet få sin frihet.

Fotografiet er en vei til kunnskap, dessverre har ikke det norske skolesystemet forstått at vi kan lære ved å betrakte og diskutere bilder.