Homofil og religiøs – men ikke kristen

Jeg vil ikke bruke kirken for å vinne en politisk kamp, jeg vil bruke kirken fordi jeg tror på Gud. Og Gud har rom til alle, skriver Synnøve Brændø Juvik.

Jeg sluttet å kalle meg kristen på grunn av kirkens syn på homofile, men jeg har nå skjønt at jeg må delta i debatten.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Dette innlegget kom på 3. plass i vår skrivekonkurranse #Upublisert.

Debatten om kirkelig vigsel for likekjønnede har stått på for fullt i den siste tiden. En debatt som går ut over meg som homofil person, men som jeg ikke har deltatt i. Ikke fordi jeg ikke er religiøs, men fordi jeg ikke føler meg som en del av det kristne fellesskapet. Så lenge jeg ikke gjør det, føler jeg heller ikke at jeg trenger kirkens definisjon av ekteskap – for at jeg en gang i fremtiden skal kunne inngå i et, som er like ekte som alle andres.

Synnøve Brændø Juvik (21)

Ulikt bibelsyn

Problemet er at jeg er religiøs. Jeg leser bibelen og tror på Gud. Jeg har hatt en sterk tro siden jeg var barn, og så alltid på meg selv som kristen. Troen min har gitt meg så mye. Den har tvunget meg til å reflektere over livet, historiske hendelser, samfunnet som helhet og ikke minst meg selv. Den har også vært en støtte og hjulpet meg gjennom tunge perioder i livet, da jeg har følt meg helt alene.

Selv om jeg identifiserte meg som kristen, forandret dette seg da jeg begynte på en kristen friskole på videregående. Her møtte jeg mennesker med et helt annet bibelsyn enn det jeg var vant med. Jeg ble stempelet «ikke-kristen» av mange medelever og noen lærere, fordi jeg hadde et bibelsyn som var annerledes en deres. Mine innspill ble sett på som kritikk mot troen – troen jeg trodde jeg var en del av.

Jeg opplevde å møte mange fordømmende holdninger på skolen, enten det var rettet mot andre kristne trossamfunn, andre religioner og homofile – eller forkjempere av kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Selvfølgelig hadde jeg også gode opplevelser med lærere og elever som ikke sto for dette, men hovedsakelig var det disse holdningene som fikk rom.

Ikke lenger kristen

Jeg kunne ikke lenger kalle meg kristen, hvis det betydde at jeg sto for holdninger som ødelegger menneskers liv, ved å påføre skam og selvforakt, og som indirekte rangerer menneskers verdi ut ifra om man følger et knippe utvalgte regler – men overser resten av dem. Slik skam kan føre til et dypt ulykkelig liv. I verste fall kan det ende med selvmord.

Man skal ikke forandre seg fra den man er for å oppnå frelse. Frelse oppnår man ifølge bibelen ved tro alene – for Jesus befridde menneskene fra loven som intet menneske klarer å leve etter. Fordøm da heller ikke andre mennesker ut ifra loven som du selv ikke klarer å følge.

Etter hvert begynte jeg å ta avstand fra kristendommen. Min tro handlet om nestekjærlighet, fred og det å være god mot hverandre. Å gjøre hverandres liv lettere å leve, det er dette jeg ser på som Jesus budskap. Kjærligheten gjør ikke noe ondt mot nesten. Derfor er kjærligheten oppfyllelse av loven Rom 13:10.

I dag kaller jeg meg ikke kristen lenger. Om noen spør meg om min tro, sier jeg at jeg er religiøs, men ikke kristen. Om jeg skulle fortelle andre mennesker jeg møter at jeg er kristen, vil de avgjøre for meg hva jeg tror på. Hvis deres forestillinger om hva min tro er, ikke stemmer overens med hvordan jeg egentlig tror eller lever, får jeg høre at jeg faktisk ikke er kristen i det hele tatt.

Hvem skal ha definisjonsmakt?

Hvorfor skal det ikke være rom for mitt trossyn? Hvorfor er det bare de konservative som skal ha definisjonsmakten over hva kristendommen er, eller islam eller jødedommen for den saks skyld?

Kanskje er jeg en del av problemet selv. Ved å si at jeg ikke er kristen, gir jeg jo definisjonsmakten over hvordan en kristen skal være til de med konservativt og fundamentalistisk bibelsyn. Men det er faktisk ingenting som gjør dem mer troverdige eller korrekt, enn meg og andre mennesker med et liberalt bibelsyn.

Jeg har lest i bibelen. Jeg har lest de samme versene, bare med en annen forståelse. Jeg er ikke ute etter å bevise at din tro er feil, eller at Gud ikke finnes. Jeg vil vise at Gud er for alle mennesker, og jeg har like stor rett til å kalle meg kristen som du har. For innerst i hjertet mitt føler jeg meg fremdeles kristen. Skal jeg da la andres forestillinger om hva dette betyr, bestemme over meg?

Kirken har vært i konstant utvikling siden opprinnelsen. Mye godt er gjort i dens navn, men man kommer ikke utenom at den ofte er blitt misbrukt som et maktmiddel for å holde mennesker nede. Enten det er mennesker med et annet syn, ikke-troende, tilhørere til andre religioner, enslige, kvinner eller homofile. Grunnen til at kirken har overlevd, er at den har utviklet seg i tråd med samfunnet og forandret sitt ståsted.

Gud har rom til alle

Kristendommen bygger på Jesus, som alltid sto opp for de svake og talte de utstøttes sak. Det er jeg sikker på at han hadde gjort i dag også. Jesus' budskap handlet om kjærlighet, og jeg kan ikke forstå hvordan kirken kan fortelle mennesker at deres kjærlighet ikke er ekte eller god. Etter min forståelse går dette imot Jesus sine handlinger og prekener.

Slik situasjonen er i dag blir mange ressursrike og talentfulle personer holdt utenfor sitt eget trosfellesskap – sin egen sannhet. Den norske kirke ville kunne tjene mye på å bruke ressursene som finnes blant alle medlemmene. Men når man ikke blir sett på som likeverdig, blir det lett å ta avstand fra fellesskapet i stedet.

Debatten om kirkelig vigsel for likekjønnede er en debatt som går ut over meg som homofil, og det er en debatt jeg nå innser at jeg må delta i. Jeg må bruke stemmen jeg har, fordi jeg kan være med på å definere kirken.

Jeg vil ikke bruke kirken for å vinne en politisk kamp, jeg vil bruke kirken fordi jeg tror på Gud. Og Gud har rom til alle

Les også:

Synnøve Brændø Juvik (21)