SiD

Si ;D er mye mer enn «selvmedlidende smerteberetninger» | Vilde Bratland Hansen

  • Vilde Bratland Hansen
    Vilde Bratland Hansen
    Journalist

Anki Gerhardsen påstår at det er svært langt mellom de innleggene som ikke har «jeg» og «meg» som kjerne og rød tråd. Det stemmer ikke, skriver Vilde Bratland Hansen. Foto: Privat

Si ;D-innlegg: Anki Gerhardsen tar feil.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Teaterkritiker og frilansjournalist Anki Gerhardsen kritiserer Si ;D i en kommentar søndag og mener vi publiserer for mange personlige historier. «Dette er spalter som kunne fungert som en spennende arena for å få unge mennesker til å debattere verden og omgivelsene. I stedet er de blitt en grenseløs plattform for selvmedlidende smerteberetninger som ofte er helt uegnet for diskusjon», skriver hun.

Aller først: Jeg synes kritikken er interessant på flere punkter. I ytterste konsekvens kan overdreven bruk av personlige beretninger føre til at vi sitter igjen med et uriktig bilde av hvordan verden faktisk ser ut. Fordi tragediene og fortellingene som noen få mennesker forteller, får for stor plass.

Men jeg savner nyansene i Gerhardsens kritikk. Nyansene som hun selv mener at den personlige journalistikken er en hindring for.

Mange innlegg handler om politikk

For det første påstår hun at det er svært langt mellom de innleggene som ikke har «jeg» og «meg» som kjerne og rød tråd. Det stemmer ikke.

En analyse av alle innleggene som ble publisert fra januar til august 2018 viser for eksempel at vi publiserer flest innlegg med politikk som tema. Det er «debattinnlegg basert på argumentasjon og analyse», som Gerhardsen etterspør.

Grunnen til at man sitter igjen med inntrykket av at de personlige tekstene får mest plass hos oss, er at det er de som blir mest lest.

Det er her jeg synes kritikken til Gerhardsen er treffende. Det er jo uheldig om leserne sitter igjen med samme følelse som henne fordi de kun blir eksponert for de personlige innleggene.

Men da har jeg en oppfordring til alle mediekonsumenter: Kanskje skal vi orke å lese debattinnlegget med krevende analyser og nyanser selv om teksten om jenta med spiseforstyrrelser vekker flere følelser i oss?

Personlige historier kan resultere i politisk endring

Gerhardsen tar også feil når hun sier at de personlige innleggene er blottet for analyse, og at de er umulig å debattere dem. Som hovedregel er det slik at Si ;D først og fremst publiserer personlige tekster dersom debattanten evner å sette sin beretning inn i en større sammenheng.

Det er heller ingen selvfølge at rasjonalitet alltid skal trumfe følelser og vonde fortellinger. De personlige beretningene kan virke som en kontroll av politikken og få frem problematiske sider ved eksisterende politikk.

Når Si ;D-debattanter blir invitert med på statsråders kontor for å diskutere gjeldende politikk, viser det at innleggene er mer enn «selvmedlidende smerteberetninger».

Personlige fortellinger kan være med på å avsløre større politiske og strukturelle utfordringer. Hva ville for eksempel #metoo vært uten de første personlige beretningene? Potensielt kunne vi fortsatt levd i den tro at seksuell trakassering ikke finner sted på arbeidsplassen. Det har #metoo vist at ikke er tilfellet.

Personlige historier er mer enn enkeltstående lidelsesfortellinger. Ofte kan de resultere i kollektiv endring. De nyansene glemmer Gerhardsen i sin kritikk av Si ;D og andre medier.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Mediekommentar