SiD

5. desember: Hvorfor snek jeg meg inn i stuen for å se Mars Attacks?

  • Carl Martin Eggesbø (22)

Denne historien handler litt om å være redd for universet, litt om å ville spise pasta bolognese til frokost, men mest om oppdagelsen av at voksne ikke vet alt.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Årets julekalender i Aftenposten har tema «Livsvisdom fra ungdommen».

Dagens luke er skrevet av Carl Martin Eggesbø (22) fra Oslo.


Jeg er kanskje syv år gammel, det er kveld, og jeg ligger hjemme i min egen seng og er pissredd.

Jeg har lukket øynene og hendene, og kroppen, kroppen min er en ball. På et tidspunkt treffer angsten meg så hardt at jeg brekker meg. Og jeg angrer.

Og jeg tenker at «kjære Gud - hvis du finnes etter alt jeg nettopp har sett - hvorfor snek jeg meg inn i stuen for å se Mars Attacks!?»

En science-fiction-komedie fra 1996, hvor Jorden blir angrepet av fiendtlige marsboere.

Ting kommer aldri til å bli de samme igjen.

Gråter og gråter

For første gang tenker jeg på at jeg ligger i en seng i et rom i et hus i en by i et land på et kontinent på en klode, og utenfor der er det et solsystem, og utenfor der en galakse, og utenfor der en galaksehop, og utenfor der er universet, og det observerbare universet er 93 milliarder lyssår i diameter, og det lengste jeg har vært hjemmefra, er Syden, og utenfor der - hva er det der?

Les også

Dette er årets julekalender: «Livsvisdom fra ungdommen»

I mange måneder sitter jeg på fanget til mamma og gråter, og jeg ligger i sengen til pappa og gråter, og ingenting de sier, hjelper, for akkurat dette kan de faktisk ikke svare på. Hva er det der ute?

Har ingen av de voksne tenkt på dette? Vet de svaret og lurer meg, eller er de akkurat like redde?

Storebroren min, den svikern, hvorfor har han ikke fortalt meg noe?

Fyren i kassa på matbutikken, han smiler til meg, synes jeg er heldig som får spise godteri selv om det ikke er lørdag, og jeg går ut i regnet og tygger Hubbabubba og tenker at «heldig er det siste jeg er akkurat nå».

Ble sendt til rektor

Litt etter litt slår det meg: Vet de voksne egentlig noe som helst? De prater mye, men hva vet de egentlig? Hvorfor er vi her?

Jeg blåser en tyggisboble. Hvorfor får noen barn spise godteri bare på lørdager? Hvorfor blir jeg klippet kort mens søsteren min får ha langt hår? Og når romvesenene kommer, hva gjør vi egentlig da?

Umiddelbart begynner jeg å stille spørsmål ved alt mulig.

«Hvorfor skal vi det?», spør jeg læreren hver gang hun setter oss i gang med en ny aktivitet, helt til hun blir lei og sender meg til rektor.

Men får hun ikke betalt for å svare på nettopp dette spørsmålet? Jeg går rett ned fra rektor og spør henne.

Les også

4. desember: «Hjem fra Utøya kom en ødelagt jente»

I mange år var jeg nok irriterende nysgjerrig, men på bunnen var jeg kanskje mest redd. Nå som jeg er voksen, kjenner jeg fortsatt en klump i magen hver gang jeg tenker på universet.

At de voksne ikke vet alt, har jeg imidlertid klart å forsone meg med.

Må ikke være sannhet

Til alle som vokser opp i dag, og med fare for å bli mer pønk enn jeg er i virkeligheten, vil jeg si: Føkk de voksne og alle historiene de forteller oss.

Misforstå meg rett, jeg mener selvsagt ikke at vi skal forkaste alt vi blir fortalt, men vi må alltid stille spørsmål.

Selv om noe er tradisjon, betyr det ikke at det er sannhet.

For hvem bestemte egentlig at pasta bolognese er middag og ikke frokost?

Hvem bestemte egentlig at pasta bolognese er middag og ikke frokost? spør Carl Martin Eggesbø. Her som barn på restaurant

Denne historien handler litt om å være redd for universet, litt om å ville spise pasta bolognese til frokost, men mest om oppdagelsen av at voksne ikke vet alt.

Det største øyeblikket i livet mitt var da jeg forsto at jeg faktisk selv må velge hva jeg tror på.

Og at jeg gjennom å velge hva jeg tror på, og hvem jeg vil være i denne verden, også har mulighet til å skape den.


Under 21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Julekalender: Livsvisdom fra ungdommen 2017
  2. Ungdom
  3. Generasjon
  4. Foreldre
  5. Universet