SiD

Voldtekt: Jeg overvant skyldfølelsen da jeg søkte hjelp. Men jeg anmeldte ikke.

  • Marte (21)
Mitt råd til andre som har opplevd et overgrep, er å følge magefølelsen når det kommer til å anmelde eller ikke, skriver Marte (21).

Si ;D-innlegg: På papiret lider jeg av angst og depresjon. Av den enkle grunn at en gutt ikke tok et nei for et nei.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

For fire år siden ble jeg frastjålet det kjæreste jeg eide, verdigheten min. For fire år siden ble jeg en av dem som er merket med et mørketall.

Jeg ble en av dem som ikke sa ifra.

På papiret lider jeg av angst og depresjon. Av den enkle grunn at en gutt ikke tok et nei for et nei.

Trodde det var min feil

Det er først fire år etter jeg kan innrømme for meg selv at jeg ble voldtatt. Det har tatt meg fire år å komme over frykten, ydmykelsen og skyldfølelsen.

Følelsen av håpløshet har fylt meg helt siden overgrepet. Angsten har bygd seg opp.

Spørsmålene om jeg gjorde noe galt, om det var min skyld, har plaget meg mange netter. Jeg overvant skyldfølelsen og skammen da jeg søkte hjelp.

Først da fikk jeg beskjed om at jeg var et offer. Selv om jeg ikke ble dyttet inn i en busk, dratt av skjørtet, voldtatt eller utsatt for grov vold, og var uten synlige skader, var jeg fortsatt et offer.

Og siden jeg ble voldtatt av en nær venn, har jeg alltid vært redd for at jeg gjorde noe slik at han trodde det var greit.

Tanken på at jeg kanskje var årsaken til min egen voldtekt, var utrolig smertefull

Tanken på at jeg kanskje var årsaken til min egen voldtekt, var utrolig smertefull.

Jeg anmeldte ikke

Skammen over at jeg ikke kunne beskytte meg selv, og at jeg ikke hadde noen «unnskyldninger», gjorde det vanskelig å ta innover seg at det aldri er offerets skyld.

Og jeg ble et mørketall da jeg ikke klarte å fortelle om voldtekten før mange måneder etter.

En voldtekt er en voldtekt. Uavhengig av alder og kjønn. Det er ingen som fortjener smerten man må igjennom under og etter en slik hendelse.

Det er for de fleste kjent at det er mange voldtektsofre som lever i stillhet med de vonde opplevelsene, mens noen velger å snakke åpent om det og prøve å endre samfunnet. Noen velger å gå igjennom smerten med å anmelde og andre ikke.

Jeg valgte ikke å anmelde voldtekten. Jeg var redd ingen skulle tro meg.

Jeg valgte ikke å anmelde voldtekten. Jeg var redd ingen skulle tro meg.

Mitt råd: Følg magefølelsen

Mange venner og bekjente har reagert på dette, men for meg var det det riktige valget. For meg var det mer enn nok å leve med smerten som fulgte etter overgrepet.

Og mitt råd til andre som også har opplevd et overgrep, er å følge magefølelsen.

For meg var det styrke nok i at jeg ble trodd av venner og familie, og i dag fire år senere har jeg det bra. Frykten tar meg ofte igjen, og jeg må minne meg selv på at det kun er et minne.

Mitt råd til andre som har opplevd noe lignende, er å søke hjelp, helst så fort som mulig. Prat om det med foreldre, venner, og profesjonelle sånn at du får den hjelpen du trenger.


Mer om tematikken:


Podkast: To jenter forteller

Ane Vangens (20) overgrepsmann ble nylig dømt til fire ås fengsel.

Camilla anmeldte to voldtekter i løpet av ett år, men begge sakene ble henlagt.

Sammen med Lisa Arntzen, sosionom i Dixi, gjester de oss denne uken for å fortelle om tiden etterpå.

Slik blir du abonnent på podkasten vår:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykkher

Du vil da få en fersk podkast gratis rett inn på telefonen din én gang i uken.

Les mer om

  1. Vold
  2. Voldtekt