Unge sutrer ikke når de forteller om følelsen av å være korona-okkupert
Mine foreldre var tenåringer under krigen. Det er lett å se likheter og trekke paralleller mellom dem og de som er unge i dag.
Hei, Silje M. Knutsen (16) som skrev på Si ;D denne uken, og alle dere andre unge som synes at hverdagen er vanskelig nå.
Det siste året har krevet mye av oss alle. Men for dere som har mistet skoledagen, vennene og aktiviteten dere pleier å dra til, har det vært ekstra deprimerende.
Da koronapandemien startet i fjor, var jeg med på å lage utstillingen «Krig og hverdagsliv». Den handlet om okkupasjonen og hvordan den påvirket ungdom i Oslo den gangen.
Siden mine foreldre var akkurat så gamle under krigen som du er nå, Silje, hadde jeg mange historier om deres liv. Det var lett å se likheter og trekke paralleller mellom dem og dere.
Skole, venner og sang
Mange skoler i Oslo ble okkupert, og et stort antall elever måtte dele på de gjenværende skolenes lokaler. Det betydde at de måtte ha skoledag skiftevis formiddag og ettermiddag, og i noen tilfeller hjemme hos hverandre.
Men de hadde et fast og trygt opplegg, og de traff vennene sine. I tillegg hadde de fleste hjemmeværende mødre, slik at bakkestyrkene var på plass, og det var ikke kamp om hjemmekontoret.
Idrettsarrangementer og organisert trening ble forbudt, men dette var i en tid da det var løkker og baner over hele byen, der man kunne trene uorganisert. Moren og faren min, som ble kjærester mens de gikk på «middelskolen», gikk på lengdeløpsskøyter på Frogner stadion. Faren min spilte bandy på Voldsløkka.
Det meste av andre fritidsaktiviteter ble stengt, av frykt for «sammenstimling», som det het. Ganske lenge fikk danseskolene være åpne. Foreldrene mine fant hverandre i en tango, tror jeg, og man danset hjemme i stuene også.
Dessuten sang begge i skolekoret på Foss skole, som ingen fant på å forby. Koret var i virksomhet under hele okkupasjonen, og de sang i alle tenkelige sammenhenger, for å kunne treffes.
Ingen sosial isolasjon
Mye var selvsagt vanskeligere den gangen enn nå.
Flere bodde trangt, det var kaldt og brenselsmangel, byen var mørklagt og det var tyske kontrollposter langs skoleveien. Å bli stoppet av bryske soldater med store hunder for å vise legitimasjon var en skremmende påminnelse om krigens virkelighet. Men sosial isolasjon var det ikke, snarere tvert imot.
Når museene åpner igjen, vet jeg at Bymuseet i Oslo har et opplegg til skoleklasser. Dere som har opplevd «nedstengningen» nå, blir de første på 75 år som kan kjenne seg igjen i mye av det utstillingen viser. Det kan bli en fin måte å komme seg ut av denne vanskelige tiden på.
I mellomtiden synes jeg det er viktig og flott at du, Silje, og andre forteller om hvordan dere har det nå; om tristheten og usikkerheten og følelsen av å være korona-okkupert.
Les Siljes innlegg: Hvorfor kalles jeg svak og bortskjemt under pandemien?
Ungdom i Oslo sliter – langtidsvirkningene kan bli store
Prisen vi ungdommer betaler under pandemien, er for høy
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
