Nei, det er ikke lett å være skeiv. Dere ser kun det overfladiske.
Si ;D-innlegg: Dere ser ikke blikkene og kjenner ikke klumpen i magen.
For de fleste regnes kjærlighet som en fantastisk del av ungdomstiden. Men der andre får første kyss, første kjæreste og første ligg, får jeg tårer, klump i magen og frykt for å være meg selv. Hvorfor? Fordi jeg er lesbisk.
Jeg må svelge andres kommentarer og utrop. Men kan jeg si at det sårer meg? Selvsagt ikke, for jeg kan jo ikke leke offer. Homofile har det jo så bra i Norge, ifølge heterofile.
Jeg vet hvordan folk hvisker
Jeg ble aldri kastet ut av familien eller utstøtt av vennene mine. Men jeg er likevel redd for å komme «ordentlig» ut av skapet for dem rundt meg. Ikke fordi jeg tror medelevene vil hate meg eller banke meg opp, men fordi jeg vet hvordan folk hvisker.
Jeg bor i en liten by, og ryktene spres fort. Jeg vet hva «de populære» synes om skeive.
Om jeg går hånd i hånd med en jente, blir jeg stemplet med én gang. Folk synes jeg er rar nok som jeg er. Jeg trenger ikke enda en merkelapp.
For selv om vi er relativt aksepterende overfor homofile i dag, vil jeg aldri passe helt inn. Jeg vil alltid bli utsatt for fordommer og stereotypier.
Om jeg får kjæreste, vil vi bli glodd på mer enn en gutt og jente ville blitt glodd på.
Jeg vil alltid ha klump i magen når guttene roper «jævla homse», selv om jeg vet de ikke mener det.
Og når vennene mine snakker om gutter og muskler og å miste jomfrudommen, vet jeg at jeg aldri vil kunne forstå dem helt og at de heller ikke forstår meg.
Føler meg som en hykler
Men må jeg bli forstått? Må jeg passe inn? Må jeg kun ha fokus på det negative? Selvsagt ikke. Men når man må kjempe en kamp mot seg selv hver dag, om man skal stå opp for legningen sin eller lyve for å slippe å forklare seg, så blir man lei.
Mange dager sliter jeg nok som det er kun med å akseptere meg selv. Jeg har alltid ansett meg selv som selvstendig og føler meg som en hykler av at jeg er så redd for andres meninger. Det er jo bare blikk, bare noen kommentarer? Hva er jeg så redd for?
Det som sårer meg mest, er at jeg vet de heterofile vennene mine ikke må tenke på dette.
De trenger ikke være redd for å kysse kjæresten sin offentlig. De trenger ikke gråte seg selv i søvn fordi de er forelsket eller bruke flere år på å akseptere legningen sin.
De trenger ikke å være redd for å si hvem de liker. De trenger ikke «å komme ut».
Og jeg er misunnelig og bitter på grunn av det.
Fordi legningen min i mange år har gitt meg så mye smerte, hindret meg i å leve livet til det fulle og hindret meg i å være glad i meg selv. Og at jeg da i tillegg må være sterk og tapper hele tiden? Det er ikke så lett.
Kjære dere rundt meg: Ikke be meg slutte å spille offer. Slutt å påstå at det er fryd og gammen å være skeiv. Dere ser kun det overfladiske.
Dere ser ikke blikkene og kjenner ikke klumpen i magen. Dere vet ikke hvordan det er, så ikke fortell meg hvordan jeg skal føle meg.
- Flere har hatt problemer med å komme ut av skapet. Les mer:
Stian Grastveit: Jeg vil gjøre veien ut av skapet litt kortere for andre
Kevin Vågenes lot som han likte jenter og løy om «dating». Nå føler han at han har mistet noe han aldri får tilbake.
13–21 år? Vil du skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
