SiD

Store gutter gråter også

Å vise følelser blir betraktet som et tegn på svakhet blant menn. Hvorfor det egentlig?

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
I tidligere tider var det betraktet som mandig å gråte høylytt ved kjærlighetssorg og ved følelsesladede anledninger. I dag anses det ofte som upassende om en voksen mann gjør det samme ute blant folk, skriver Olav (21).

Jeg er en gutt på 21 år og lever et relativt normalt liv. Her om dagen fikk jeg plutselig en trang til å gråte. Det føltes underlig. Hvordan kan noe så naturlig, føles så feil? Jeg vil starte med å sette det hele i kontekst: Jeg finner nemlig den pågående skjønnsdebatten veldig interessant. Med stemmer som Emma Watson og FNs #HeforShe-kampanje har temaet igjen blitt brennhett. Endelig føler jeg debatten også åpner opp for flere perspektiver. Jeg skal her sippe frem mitt eget lille bidrag.

Det føltes godt å gråte

Jeg gråter veldig sjeldent. Det er ikke det at jeg aldri føler det som nødvendig. Da jeg nylig fikk en trang til å gråte var det helt enkelt det; en trang. Det var som å slippe følelsene løs sammen med tårene. Det føltes faktisk godt, tenkte jeg. Da jeg så senere tørket tårene var det imidlertid med en slags skam. En voksen kar som meg skal jo liksom ikke gråte. Det føltes rett og slett ikke passende. Store likestillingsfremskritt til tross, en manns gråt er langt fra sosialt akseptert. Vi reagerer fortsatt sterkere om en mann sitter med tårer i øynene enn kvinner.

Gråten feminiseres

På nettet kunne jeg lese at gråten har en lang og følelsesladet historie. I tidligere tider var det å gråte sett på som noe naturlig, positivt og alminnelig, både for menn og kvinner. Det var betraktet som mandig å gråte høylytt ved følelsesladede anledninger. I dag anses det ofte som upassende om en voksen mann gjør det samme ute blant folk. Det har kommet et strengt krav om følelseskontroll blant menn i vårt samfunn. Historiker og psykoterapeut Claes Ekenstam forklarer fenomenet med den industrielle revolusjon og urbaniseringen, hvor det ble et klarere skille mellom det private og offentlige. Det ble en polarisering mellom kjønnene der mannen var mer ute i det offentlige, hvor det var mindre plass for følelser. Det er her gråten begynte å feminiseres, mener forskeren.

Viktig steg mot moderne likestilling

Videre kan jeg lese at å gråte er biologisk sunt. Du blir mindre aggressiv, mindre stresset, og du føler deg friskere. Hvorfor er det da fortsatt et sosialt stigma med menn som viser følelser i offentligheten? Å ta et oppgjør med denne kulturelle og sosiale tradisjonen er viktig og et naturlig skritt i retning moderne likestilling, mener jeg. For hva er egentlig det endelige målet med likestillingsdebatten? For meg handler det om å skape sosial frihet og likestilling i samfunnet på tvers av kjønn. Både biologisk og sosialt er det en nødvendighet for mennesker å uttrykke seg følelsesmessig. Derfor er det så synd at den maskuline kulturforståelsen fortsatt er lite åpen for gråten. Nok et trist faktum som det ikke er akseptert å gråte over, altså.

Les flere Si ;D-innlegg her:

Les også

  1. - Jeg har aldri drukket, vært på fest eller hatt sex. Er jeg rar?

  2. Jeg er et fosterhjemsbarn med en solskinnshistorie

  3. «Ingen skjønte at fraværet var et rop om hjelp»

  4. Tankene sugde livsgleden ut av meg

Olav (21)