Vi må snakke mer om de mentale konsekvensene av hverdagsrasisme

Det kan være at noen tenker at disse små slagene må vi da tåle. Men de som tenker slik, burde forsøke å bli slått litt hver eneste dag, skriver Osman Farah.

De små slagene gjør stadig vondere. De gjør noe med deg. Din selvfølelse, din selvrespekt.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

Mitt navn er Osman Farah, og jeg er en norsksomalisk homofil mann. Mens jeg skriver dette, sitter jeg i Danmark, på en folkehøyskole. Det er som å være i en boble. Den er vakker og trygg i motsetning til verdenen jeg kjenner. Verden utenfor er på pause her.

I denne lille boblen har jeg det vi alle søker: sikkerhet, aksept og tilhørighet. Jeg føler meg sett på dette stedet. Jeg får elske og bli elsket. Jeg tilhører en flokk.

Jeg merker kontrastene mellom meg selv her og meg selv hjemme. Nå når denne boblen nærmer seg slutten, gruer jeg meg til å komme tilbake til Oslo.

Og det er ikke slik at jeg ikke vil komme hjem. Jeg lengter etter det. Men jeg ønsker å komme hjem uten å måtte forholde meg til mikroaggresjonene mot meg om hvordan jeg ser ut, og hva jeg har på meg. Det at noen ser meg som en trussel mot deres sikkerhet og tilhørighet fordi jeg ser ut som jeg gjør, og elsker den jeg elsker.

Prøver å skyve det bort

Til deg som leser: Mens jeg skriver dette, vil jeg ikke komme med mange konkrete eksempler på situasjoner jeg har opplevd. Jeg vil ikke prøve å overbevise deg om noe. Vi som samfunn har jo allerede hørt mange konkrete eksempler på situasjoner og hendelser. Og mange av dem har vi valgt ikke å tro på.

Jeg ønsker heller å dele tanker og følelser jeg bærer på hver gang jeg selv opplever ting, eller hører om andre som opplever noe på grunn av hudfarge, seksuell legning, navn og tro.

Når jeg opplever dette, forsøker jeg å skyve det bort som noe lite.

Jeg har fulgt saken om Atle Antonsen fra avstand her i Danmark og har reflektert rundt temaet hverdagsrasisme. Hverdagsrasismen er innbakt og normalisert i språk og oppførsel og i opplevelsene vi har i vårt daglige liv. Den kommer i mange former – i smarte og uskyldige vitser, i kommentarfelter på Facebook, på offentlige steder, på bussen, i gatene og i våre institusjoner.

Den går vanligvis ubemerket og usett hen. Når jeg opplever dette, forsøker jeg å skyve det bort som noe lite. Jeg prøver ikke å gjøre noe stort ut av det, for jeg vil helst unngå konfrontasjon, men hvert slag bygger seg opp i deg. Det gjør vondere og vondere.

Ikke alltid direkte

Hverdagsrasisme er ikke bare høylytte rop fra middelaldrende hvite, fulle menn på bar eller i kommentarfeltet på Facebook. Den kommer som en hvisking i ørene mine – ikke noe veldig direkte, bare subtilt, det ene etter det andre – og den er ofte bare synlig for oss som opplever den.

Det skjer med meg i butikkene – blikkene som dømmer meg så snart jeg kommer inn. Det skjer med meg i gatene når jeg er ute og går, som for eksempel den gamle damen jeg en gang gikk bak. Hun tviholdt på vesken sin med et stramt grep, øynene hennes var fylt av mistenksomhet og et snev av frykt.

Det er de utallige jobb- og bokollektivsøknadene jeg har sendt de siste månedene. Til tross for at det er boligkrise blant studenter, visste en del av meg at det var en annen grunn til at jeg bare fikk respons på fem av de hundrevis av søknadene.

Byll for den mentale helsen

Jeg har jo ikke opplevd noe direkte. Eller har jeg det? Nei, den kvelden jeg ble jaget på Sagene, var jo ikke rasisme. De ropte «homo» etter meg, så det var jo på grunn av min seksualitet.

Den konstante forvirringen og forsøket på å finne ut om det som skjer mot og med meg, er på grunn av min hudfarge eller min seksualitet, er vond. Og hvorfor trenger jeg å forsøke å forstå og definere hva det er? Jo, fordi de små slagene fortsetter å komme mot meg.

Denne hverdagsrasismen er en byll for min mentale helse og på min følelsen av trygghet

Det skjer igjen og igjen i vårt samfunn. Denne hverdagsrasismen er en byll for min mentale helse og på min følelse av trygghet. Opplevelsene har den effektive kraften til å gjøre meg taus og minne meg på min plass i samfunnets rang. Disse påminnelsene gjør meg sint, og jeg vil skrike akkurat der og da hver gang det skjer, men jeg blir lydløs, stille, akkurat som de andre rundt.

Å bli slått hver eneste dag

Vi må snakke mer om de mentale konsekvensene av hverdagsrasisme. Vi som samfunn har alle disse eksemplene og historiene som ligger der som bevis på at den skjer.

Hvordan skal man finne styrke til å håndtere Facebook-kommentarene, vitsene, mistenksomheten og fremmedgjøringen i hverdagen? Hvordan skal man føle seg velkommen når disse konstante påminnelsene eksisterer?

Dersom vi ønsker et mangfoldig og inkluderende samfunn, må flere ta ansvar. Vi må stå imot det som står i Facebook-kommentarene, de uskyldige vitsene, den åpne rasismen i barene, på bussene og i gatene våre. Vi kan ikke lenger rettferdiggjøre og sitte i stillhet.

Vi har et kollektivt ansvar for å ta kampen. Det kan være at noen tenker at disse små slagene må vi da tåle. Men de som tenker slik, burde forsøke å bli slått litt hver eneste dag. Det gjør noe med deg, din selvfølelse, din selvrespekt.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!