Kjære Aksel.

På videregående slet jeg i en årrekke med depresjon og lav selvtillit, men jeg klarte etter en stund å håndtere problemene mine med hjelp fra en psykolog.

I dag studerer jeg og har i det siste opplevd at depresjonen har kommet tilbake på grunn av et høyt stressnivå.

Jeg har alltid holdt problemene mine skjult fra venner og familie, men jeg føler nå at jeg ikke kan fortsette uten å dele med dem hvordan jeg har det.

Jeg vurderer å bytte studie til noe som er lettere, og jeg er usikker på hvordan jeg skal fortelle andre om problemene mine. Har du noen råd?

Gutt (19)


Kjære gutt (19)

Takk for et godt og fint spørsmål. Jeg skrev om noe lignende for et par uker siden – da om å fortelle om selvskading – men jeg føler dette er et så viktig tema at det fortjener et svar.

Det er leit å høre at du har strevd lenge med dette. Det er ikke uvanlig at slike ting kan komme tilbake i krevende og vanskelige perioder.

Da er det fint at du strekker deg ut til venner og familie for å få den støtten du trenger og fortjener. Det er vondt å ha det sånn, men det er enda vondere å være alene med det.

Tenk over hvorfor

Vi trenger nærhet og forståelse når vi har det kjipt. Det er ofte vanskelig å fortelle om det, fordi man ikke vil oppfattes som sårbar eller svak.

Det å vise seg sårbar er i mine øyne faktisk en god ting. Det å dele følelser bringer oss nærmere andre, og det gjelder kanskje spesielt når vi deler det vonde. Det er modig og tillitsfullt.

Aksel Inge Sinding.
Monica Strømdahl

Først, velg en person som du stoler på, føler deg trygg med og som du vet kan gi deg noe av det du ønsker. Tenk derfor gjennom hvorfor du ønsker å fortelle dette, og hva du trenger fra den andre.

Er det hjelp til å komme videre? Er det å snakke med personen i hverdagen? Eller er det bare at noen skal vite?

Helst ansikt til ansikt

Det lønner seg å ta slike samtaler ansikt-til-ansikt og helst på tomannshånd. Du kan for eksempel si: «Det er noe jeg vil snakke med deg om. Jeg har hatt det vanskelig en stund og vil gjerne at du skal vite det».

Det er ofte vanskelig å fortelle om sånt uten at følelser kommer. Det er helt greit å vise følelser eller tårer. Det er sånn du har det. Det viser at du mener alvor og øker sannsynligheten for at den andre forstår.

Vær forberedt på å svare på spørsmål. De fleste setter pris på å bli fortalt om sånne ting, men kan også bli bekymret, lei seg og også såret over at du ikke har fortalt det før. Forsøk å svare etter beste evne, men å holde fokus på hva du trenger fra dem nå og fremover.

Vanskeligst å starte

Min erfaring er at det vanskeligste er å starte en sånn samtale, men at det er lettere når man først er i gang. Så føles det godt etterpå.

Ut fra hva du skriver, vil jeg imidlertid råde deg til å ta kontakt med psykolog på ny og ta det onde ved roten.

Hvis du nå også er i en dårlig periode, kan det være lurt å vente med å ta store avgjørelser rundt studier.

Det å snakke med andre om det eller begynne hos psykolog igjen kan være klargjørende, og det er ikke alltid lurt å ta store valg når man har det vanskelig.

Jeg håper du får den støtten og hjelpen du trenger.

Hilsen Aksel, psykolog