SiD

Å være bysame er en glede – og en kamp | Anja Skogerbø

  • Anja Skogerbø (17)
    Anja Skogerbø (17)

Nei, jeg har ikke reinsdyr. Nei, jeg kan ikke samisk. Jeg er en jente som velger å ta på meg mitt fineste antrekk, og det er tilfeldigvis kofte og ikke bunad, skriver Anja Skogerbø (17). Foto: Berit Roald

Si ;D-innlegg: For meg sitter skammen godt, og den kommer ikke til å flytte seg på en stund.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Det å være bysame i Oslo by er en ekte glede. Det gjør at jeg kan velge å være den vanlige norske borgeren, men også annerledes. Jeg kan velge å ta på meg koften og fremme min kultur, som jeg elsker.

Same eller som alle andre

Anja Skogerbø (17). Foto: Privat

Det å være bysame er samtidig en tøff kamp. Det samiske og det norske drar meg i to retninger. I den ene retningen blir jeg dratt mot å være stolt av det samiske i meg.

Å komme fra en kultur som ikke så mange andre ungdommer i Oslo har, og som har så mye nydelig, men også mye vondt i bagasjen.

I den andre retningen blir jeg dratt mot det å bare ville være som alle andre. Det å kunne gli inn i mengden på 17. mai, å kunne gli inn i den norske kulturen uten å bli gjort narr av, spurt hvor mange reinsdyr jeg har, og om jeg kan samisk.

Jeg har ikke reinsdyr, men jeg har skam

For nei, jeg har ikke reinsdyr. Jeg er tradisjonelt sett sjøsame. Nei, jeg kan ikke samisk. Og det er ikke min feil, men den norske stat, som i den tid valgte å sende samer på fornorskningsskoler hvor samer ga slipp på kulturen sin på grunn av skam.

Skammen er der fortsatt. Skammen sitter langt inne hos samer. Jeg vil ikke si hos alle, men hos mange. For meg sitter den godt, og den kommer ikke til å flytte seg på en stund.

Foto: Berit Roald

Skammen gjør at jeg velger bort koften i anledninger der andre ville valgt å ha den på. Skammen gjør at jeg velger å fokusere på alle de gangene folk peker på meg, alle de gangene jeg har fått uønsket oppmerksomhet og «jævla same» i trynet, i stedet for alle de gangene jeg har vært glad for å ha tatt på meg koften.

Jeg er ikke en attraksjon eller en statue

Jeg er blitt fortalt at jeg må leve med det. At jeg må velge enten å leve med det eller ta av meg koften. Det siste kommer jeg ikke til å gjøre.

Jeg kan være stolt av å ha på kofte og av å være same, uten å måtte leve med denne skammen, med pekingen og den uønskede oppmerksomheten kun fordi jeg har på kofte.

Jeg er en jente som velger å ta på meg mitt fineste antrekk, og det er tilfeldigvis kofte og ikke bunad.

Folk tror de har rett til å behandle deg annerledes enn en jente som går i bunad. Det har de ikke. For jeg er fortsatt en jente på 17 år fra Gamle Oslo. Ikke en attraksjon. Ikke en statue. Ikke et bilde på veggen.

Les også

Mer fra samme debattant: Samene bør vies mer oppmerksomhet i skolen


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Skam
  2. Samer
  3. Oslo

Relevante artikler

  1. SID
    Publisert:

    Regjeringen undertrykker oss døve og tunghørte

  2. SID
    Publisert:

    Er jeg et dårlig menneske fordi jeg ikke skammer meg?

  3. SID
    Publisert:

    Når du stemmer på Frp, stemmer du for å ødelegge naturen vår

  4. SID
    Publisert:

    Det er ikke Syden-turen som er problemet. Det er mangelen på alternativer.

  5. A-MAGASINET
    Publisert:

    Han laget kunst ingen hadde sett maken til. I dag blir han gjenoppdaget av unge mennesker.

  6. KOMMENTAR
    Publisert:

    Det er ikke tatt et ordentlig oppgjør med et mørkt kapittel i norsk historie