Å være bysame er en glede – og en kamp | Anja Skogerbø
Si ;D-innlegg: For meg sitter skammen godt, og den kommer ikke til å flytte seg på en stund.
Det å være bysame i Oslo by er en ekte glede. Det gjør at jeg kan velge å være den vanlige norske borgeren, men også annerledes. Jeg kan velge å ta på meg koften og fremme min kultur, som jeg elsker.
Same eller som alle andre
Det å være bysame er samtidig en tøff kamp. Det samiske og det norske drar meg i to retninger. I den ene retningen blir jeg dratt mot å være stolt av det samiske i meg.
Å komme fra en kultur som ikke så mange andre ungdommer i Oslo har, og som har så mye nydelig, men også mye vondt i bagasjen.
I den andre retningen blir jeg dratt mot det å bare ville være som alle andre. Det å kunne gli inn i mengden på 17. mai, å kunne gli inn i den norske kulturen uten å bli gjort narr av, spurt hvor mange reinsdyr jeg har, og om jeg kan samisk.
Jeg har ikke reinsdyr, men jeg har skam
For nei, jeg har ikke reinsdyr. Jeg er tradisjonelt sett sjøsame. Nei, jeg kan ikke samisk. Og det er ikke min feil, men den norske stat, som i den tid valgte å sende samer på fornorskningsskoler hvor samer ga slipp på kulturen sin på grunn av skam.
Skammen er der fortsatt. Skammen sitter langt inne hos samer. Jeg vil ikke si hos alle, men hos mange. For meg sitter den godt, og den kommer ikke til å flytte seg på en stund.
Skammen gjør at jeg velger bort koften i anledninger der andre ville valgt å ha den på. Skammen gjør at jeg velger å fokusere på alle de gangene folk peker på meg, alle de gangene jeg har fått uønsket oppmerksomhet og «jævla same» i trynet, i stedet for alle de gangene jeg har vært glad for å ha tatt på meg koften.
Jeg er ikke en attraksjon eller en statue
Jeg er blitt fortalt at jeg må leve med det. At jeg må velge enten å leve med det eller ta av meg koften. Det siste kommer jeg ikke til å gjøre.
Jeg kan være stolt av å ha på kofte og av å være same, uten å måtte leve med denne skammen, med pekingen og den uønskede oppmerksomheten kun fordi jeg har på kofte.
Jeg er en jente som velger å ta på meg mitt fineste antrekk, og det er tilfeldigvis kofte og ikke bunad.
Folk tror de har rett til å behandle deg annerledes enn en jente som går i bunad. Det har de ikke. For jeg er fortsatt en jente på 17 år fra Gamle Oslo. Ikke en attraksjon. Ikke en statue. Ikke et bilde på veggen.
Mer fra samme debattant: Samene bør vies mer oppmerksomhet i skolen
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
