Kunsten å gjøre minst mulig
Har du hørt om «overdelivery»? I høst skal jeg gi det en sjanse.
Hun vasket kateteret med nøye bevegelser. Tavlen var hun ferdig med. Søppelbøtten ble tømt, og oppslagstavlen så mye ryddigere ut etter at hun var ferdig med den. Tentamensvakten var forstyrrende produktiv, og i løpet av den neste halvtimen vasket hun alle pultene i klasserommet mens hun ventet på at vi skulle levere tentamenen. Utålmodig var hun ikke. Hun gjorde bare jobben sin – og litt til.
Denne læreren føyer seg inn i rekken av andre mennesker jeg kjenner eller har sett. De som plukker opp tomflasker fra søppelkassen, eller søppel fra veikanten. Dette er hverdagshelter som driver med «overdelivery». De gjennomfører nødvendige oppgaver uten å bli sett eller kreve takk.
Overdelivery eller underdelivery
Begrepet «overdelivery» ble først brukt av den svenske forfatteren Stefan Einhorn. Han definerer det som å gjøre det man skal, pluss 10 prosent. Einhorn mener at det kan praktiseres på alle områder av livet – det koster lite, men kan skape mye.
Jeg har nettopp begynt på mitt siste år på videregående skole. Det havner neppe på listen over det mest meningsfulle jeg har gjort. Det har ofte føltes som en endeløs strøm av prøver, prosjekter og forpliktelser.
For mange, inkludert meg selv, handler videregående skole om «underdelivery»: «Hvordan kan jeg gjøre minst mulig og likevel komme unna med det?»
I et firkantet skolesystem som lærer oss opp til å reprodusere kunnskap og pugge, er det ikke rart at ChatGPT tas godt imot av elevene. Verktøyet passer perfekt inn i kunsten om ikke å gjøre mer enn man må, og det har hjulpet mange med å rekke lekser og innleveringer.
Skolen handler nemlig ikke så mye om å lære, men mest om at læreren skal se, eventuelt tro, at du har lært. Dette er resultatet av måten vi vurderes og prøves på.
Motivasjonen til å møte opp i timene er frykten for å få for mye fravær. Det er synd. Og det burde ikke være slik.
Kan fungere som motivasjon
Annenklasse på videregående ble for meg året da jeg mistet troen på drømmestudiet. Utslitt etter å ha jobbet for toppkarakter i alle fag innså jeg at jeg aldri ville orke det ett år til.
Likegyldigheten jeg satt med etter å ha innsett det, fikk meg til å se litt nytt på skolehverdagen. Selv om jeg ikke får karakterene jeg ønsker, kan jeg kanskje gå ut av videregående med en forsterket personlig karakter.
Kanskje, og jeg understreker kanskje, kan skolehverdagen bli mer motiverende hvis jeg gjør mer enn det som kreves, når jeg først er på skolen?
Midt i en umotiverende og ineffektiv skolehverdag kan kanskje overdelivery gi meg motivasjonen jeg trenger. For om jeg ikke lykkes på en prøve, kan jeg lykkes på andre områder.
Jeg kan hjelpe en klassekamerat med et emne som virker umulig, vise en lærer en takknemlighet som kanskje sjelden blir uttrykt, eller ta på meg en frivillig oppgave som bygger miljøet rundt meg.
Det kan jo hende at jeg kan gjøre klasserommet, skolen og verden til et litt bedre sted. Jeg skal i alle fall gi det en sjanse.
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
Skal du delta i kommentarfeltet?
Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!
