SiD

Vi fryktet stefaren min

Etter ti år sto moren min endelig opp for seg selv. Men skaden på meg, henne og søsknene mine var allerede gjort.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Ingen av oss i familien hadde nok kunnskap om psykisk vold til å si ifra om at vi trengte hjelp, skriver jente (20). (illustrasjonsfoto) NTB scanpix

Jeg var 8 år da mamma giftet seg med stefaren min. Jeg likte ham i begynnelsen.

Han var barnslig og morsom. Men etter hvert oppdaget jeg at han ikke oppførte seg så bra når han ble stresset eller irritert.

Kalte det et «sinneproblem»

Han skrek mye, oppførte seg truende, kastet ting og sa mange slemme ting.

Det tok ikke lang tid før jeg fikk dårligere selvfølelse og ble mer og mer redd.

Jeg fryktet stefaren min, og gjorde alt jeg kunne for å sørge for at han ikke ble sint. For da gikk det veldig galt.

Vi prøvde nok å skjule hvordan vi hadde det hjemme, men hvis vi først skulle si noe om det, sa vi at stefaren min hadde et «sinneproblem».

De få gangene vi snakket om det, for eksempel i familieterapi, fikk vi spørsmålet: «Er det snakk om vold?».

Og vi svarte nei. Han slo oss jo ikke.

Vi visste ikke at det var vold

Det var først da jeg var 16 år gammel at jeg fant ut hva psykisk vold var.

Det var ved en ren tilfeldighet at jeg snakket om situasjonen hjemme med en venninne, som selv hadde erfaring med ulike typer vold. Hun kjente seg igjen i det jeg fortalte.

Etter å ha levd åtte år i frykt, fikk jeg endelig vite hva jeg faktisk opplevde hjemme.

Hverken skole eller familiekontor hadde gitt meg nok kunnskap til å oppdage volden jeg opplevde på daglig basis.

Ingen av oss i familien hadde nok kunnskap om vold til å si ifra om at vi trengte hjelp. Og ingen rundt oss hadde kunnskap nok til å se hva som foregikk.

Les også: Psykolog Frode Thuen svarer voldelig mann om sinneutbruddene mot kona.

Alle sitter igjen med traumer

Etter ti år i et voldelig forhold, sto moren min endelig opp for seg selv. Hun fikk nok, forlot mannen sin.

Men skaden var allerede gjort. Både jeg, mamma og søsknene mine levde i frykt i årevis.

Alle sitter igjen med traumer og senskader. Selv sliter jeg med kronisk selvdestruktivitet, som innebærer både alvorlige spiseforstyrrelser og selvskading.

På tross av alle skadene psykisk vold forårsaker, er det få som vet noe særlig om det.

Politiet henlegger støtt og stadig anmeldelser, og på skolen lærer man nærmest ingenting.

Vi fikk ikke nok hjelp

I tillegg har jeg selv opplevd hvordan fagpersoner på steder som familiesenter, har for lite kunnskap til å fange opp barn og voksne som opplever at det utøves vold i hjemmet.

Min erfaring viser at både skole, politi og helsevesenet har vært mer til hjelp for voldsutøveren i familien enn for ofrene.

Hvis vi hadde møtt mer kunnskap og hjelp, ville vi kanskje ikke hatt like store psykiske problemer den dag i dag.

Følg Aftenposten Si;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid)

Les også

Massiv satsing for å bekjempe vold mot barn

Les også

Frode Thuen: Når ekteskapet hjemsøkes av sinneutbrudd

Les også

Hadde fansen møtt Christian Grey i virkeligheten, hadde de løpt for livet

Jente (20)

Relevante artikler

  1. NORGE

    Slik vil barn og unge ha hjelp: - De voksne må gi barn trygghet til å fortelle om vold og overgrep

  2. SID

    – Jeg lot ikke meg selv føle sorg. Noen måtte ta ansvaret i alt kaoset hjemme.

  3. SID

    Jeg var bare et barn, men måtte være den voksne hjemme

  4. A-MAGASINET

    Hun har endelig skjønt at mannen og faren hennes har trampet ned alle hennes grenser.

  5. A-MAGASINET

    Da ektemannen bandt Bians datter og slo løs på henne med en tresleiv, hadde Bian ingen idé om hva hun skulle gjøre.

  6. KRONIKK

    «Ring når han prøver å drepe deg» | Karina Standal