Partiene og valgdekningen bidro ikke til noen verdens ting | Erlend G. Kristiansen

  • Erlend G. Kristiansen (20)
Jeg visste ennå ikke hvem som skulle ta min politiske jomfrudom etter debatten, skriver Erlend G. Kristiansen (20).

Si ;D-innlegg: På den siste partilederdebatten skulle jeg endelig få oversikt over hva de ulike partiene mener. Trodde jeg.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Det kom, og det gikk. Mitt første valg. Eller, teknisk sett mitt andre, men «ingen» bryr seg om kommune- og fylkestingsvalg.

Jeg har sett på TV, lest nettaviser og tatt alle valgomatene jeg kan. Sistnevnte kunne jeg vel spart meg, for der svevde samme parti mellom andre og siste plass avhengig av hvilken jeg tok. Men det er en annen sak.

Til tross for iherdig innsats visste jeg den siste fredagen før valget fortsatt ikke hvilket parti jeg skulle stemme på. Derfor var jeg skikkelig gira på partilederdebatten.

Nå skulle jeg endelig få full oversikt over hva de ulike partiene mener om ulike saker. Trodde jeg.

Ikke partier, men blokker

Hele livet har jeg hatt en alvorlig misoppfatning om norsk politikk.

Jeg har alltid trodd at vi har åtte-ni partier med ulike partiprogrammer å stemme på.

Det er tydeligvis feil, fikk jeg vite av kveldens programledere. Vi har ikke partier, vi har to blokker. Da synes jeg det er bortkastet tid å ha så mange mennesker med i debatten.

Jeg mistet masse skjønnhetssøvn (og den trenger jeg) fordi ni mennesker skulle prate, når det strengt tatt hadde holdt med to.

Ok, greit nok, tenkte jeg. Så fokuserte jeg på å finne ut hva blokkene mente om ulike ting. Det var mildt sagt en utfordring.

Ingen hadde lyst til å fortelle meg hva de tenkte om noe som helst.

Heldigvis var det to blokker der. Dermed kunne blokken til venstre fortelle meg hva blokken til høyre mente, og vice versa. Det var kjekt.

Så lenge noen forteller meg hva partiene, unnskyld blokkene, mener, er det samme for meg om det er dem selv eller motstanderne deres som gjør det.

For øvrig synes jeg det er rart at ingen vet hva de selv står for, men har stålkontroll på hva alle de andre har holdt på med de siste 20 årene.

Dyrker uenighet

En teori jeg har, er at de fleste vet dypt inne i seg hva de står for, bare at de ikke har lyst til å si det. Det kan være at de tror det gjør dem upopulære, eller rett og slett at de vil fokusere på helt andre ting, som for eksempel Jonas´ mamma eller Bjørnars smellvakre fjes.

Nå skal det sies at dette ikke bare var politikernes skyld. Programlederne var jo heller ikke interessert i hva de mente om saker og ting. De ville bare ha frem hva blokkene mente at de andre ikke mente. Og så ville de snakke i munnen i på hverandre.

Poenget er at partiene, valgdekningen, og særlig partilederdebatten, ikke bidro med noen verdens ting.

Jeg visste ennå ikke hvem som skulle ta min politiske jomfrudom.

Det eneste jeg satt igjen med etter debatten, var at alle er enige om at barnefattigdom er dumt.

Jeg fikk ikke vite hva noen ville gjøre med det, da.


Interessert i valget? Les disse sakene: