SiD

Mentale lidelser er en epidemi vi ikke lenger har råd til å overse

  • Jente (21)
    Jente (21)

Vi er slitne av at antidepressiva brukes som et middel for å korte ned på helsekøene, skriver jente (21). Foto: Shutterstock, NTB Scanpix

Si ;D-innlegg: Legene må slutte å bruke antidepressiva som vidunderkur.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg er 17 år og sitter på fastlegens kontor og forklarer at jeg ikke får til å gjøre noe skolearbeid. Jeg vil bare sove hele tiden, alt føles meningsløst. Det tar ikke lang tid før legen konkluderer med depresjon og foreslår antidepressiva, som om det skulle vært en vidunderkur.

17 år gamle meg som bare har fått seksere på skolen, trenger sårt en slik vidunderkur fordi karakterene lider. Senere fjerner han meg fra psykologkøen fordi jeg sier jeg «føler meg litt bedre». Jeg stusset litt på dette allerede da, men turte ikke å si ifra.

Nå vet jeg at dette er en trend i norsk helsevesen.

Stryker på to eksamener

Jeg har fylt 18 år og sitter igjen på fastlegens kontor. Denne gangen er det en vedvarende apati som er problemet. Jeg som pleide å være så emosjonell - gråte av filmer, glede meg over gode karakterer, føler lenger ingenting. Fastlegen øker dosen av antidepressiva. Jeg får fremdeles ikke tilbud om psykolog.

Jeg er fremdeles 18 år og flytter til Oslo for å begynne på jusstudiet. Angst legges til i miksen av apati og depresjon som allerede driver og veksler om hverandre som to stafettløpere.

Jeg går til psykologen hos studentsamskipnaden, og med en gang jeg nevner antidepressiva, blir jeg henvist til voksenpsykiatrisk.

Endelig blir jeg tatt seriøst, tenker jeg. Der får jeg 12 timer, en forhastet diagnose og beskjed om at du trenger psykolog to timer i uken i ett til to år.

Senere blir jeg henvist til privatpsykolog med refusjonsavtale. I mellomtiden stryker jeg på to eksamener grunnet paralyserende angst.

Det går ett år, og jeg hører ikke tilbake.

Daglige angstanfall

Jeg er blitt 20 år og går ikke lenger på antidepressiva. Jeg opplever en lengre «helt ok» periode, hvor jeg litt etter litt våger å håpe på bedre tider. Senere smeller jeg med hodet først inn i en betongvegg.

Dette er en periode som preges av selvmordstanker, daglige angstanfall og ti kilos vektnedgang på tre uker.

Jeg får ikke spist fordi alt kommer rett opp igjen, og jeg får ikke sovet fordi angsten er altoppslukende. Fastlegen gir en resept på kvalmedempende og sovepiller og et empatisk spørsmål: «Har du prøvd å stresse ned?».

Psykolog blir fortsatt ikke nevnt.

I dag kan jeg heldigvis kalle meg selv frisk, men det er ikke takket være norsk helsevesen. Det er takket være rene tilfeldigheter som de fleste i min situasjon ikke kommer til å være så heldige å oppleve.

Min historie er på ingen måter unik. Manglende kompetanse, en følelse av ikke å bli tatt seriøst og normalisering av symptomer er ting som går igjen i disse historiene. Ikke bare i min, men i mange andre historier også.

Vi anbefaler også denne saken:

Les også

Haddy Njie: – Jeg tror jeg kunne blitt liggende. Endt utenfor. Jeg var ikke i stand til å hente meg inn.

Vi er slitne av dette. Slitne av at antidepressiva skal brukes som et middel for å korte ned på helsekøene, slitne av at en nærmest må true med selvmord for i det hele tatt å bli vurdert henvist til psykolog, og sist, men ikke minst, slitne av ikke å bli tatt seriøst på grunn av frykten for lange helsekøer.

Tomme løfter fra Regjeringen

Lengden på helsekøene betyr ingenting dersom folk ikke overlever dem.
Regjeringen må våge å tenke nytt og slutte å hvile på tomme løfter. År har gått, løfter er blitt gitt, men mye forblir det samme. Vi opplever et samfunn med økende forskjeller, og dette er et av områdene hvor det synes mest.

En time hos privatpraktiserende psykolog uten refusjonsavtale koster rundt 1200 kroner. Dette er en utgift hverken jeg eller de fleste andre har råd til.

Vi skal ikke miste ungdommer som kunne fullført utdannelsen, eller som kunne deltatt i yrkeslivet, til NAV bare fordi de ikke har råd til hjelp. Vi skal ikke miste ungdommer, punktum. Regjeringen må tenke utenfor boksen, for det finnes ikke lenger noe annet valg.

Mentale lidelser er en folkeepidemi vi som nasjon ikke lenger har råd til å ignorere eller tilsidesette.

Les flere innlegg om psykisk helse her:

Les også

  1. Jeg er ikke farlig. Den eneste som tar skade av lidelsen min, er jeg.

  2. Psykisk helse i skolen er essensielt for alle elever | Hana Mulalic

  3. Sterk eller sårbar? Festløve eller yogafrelst? Hva med ja takk, begge deler? | Vilde Bratland Hansen


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Depresjon
  2. Psykisk helse