Vi får stadig høre vitser om utseendet vårt. Jeg skulle ønske det var mer akseptert å si ifra.

Vær stolt av ditt etniske opphav, får du høre. Samtidig skal du bare finne deg i at kompiser ler og kaller deg utenlandsk vaskehjelp når du støvsuger gulvet.

Om man har fulgt med litt i mediene i det siste, har nok de fleste fått med seg at rasisme blir diskutert stadig vekk. Og leser man på TV 2s nettsider, kan man se at humorprogrammet «Brille» nå er blitt kritisert for vitser mot asiater.

Jeg kan skjønne at mange blir litt matte av at det graves frem gamle klipp og innlegg fra fortiden. Samtidig synes jeg argumentet om at «det ble laget i en annen tid», er litt svakt. For vitsene om våre asiatiske øyne og vårt eksotiske utseende er noe vi får høre til stadighet. Diskusjonen rundt det er kanskje blitt mer åpen, men personlig synes jeg ikke mengden vitser har gått ned.

Den eneste forskjellen jeg har merket meg, er at det er mange der ute som rett og slett blir sure og selv føler seg krenket når vi går ut i mediene og forteller at vi blir såret av humor som går på bekostning av vårt utseende og vår etnisitet.

Rett til å reagere

Da jeg så klippene fra «Brille»-episoden, laget i 2015, ble jeg lei meg. I klippet kommer komikerne med utsagn om hvordan vi adopterte «ikke har navlestreng», fordi vi ikke har såkalte biologiske foreldre. I tillegg inneholder det klassikeren: Dra øynene bakover for å imitere det erkeasiatiske utseendet.

Jeg er helt med på at en god latter forlenger livet. Men jeg må helt ærlig si at humor som dette, er sårende.

For meg er det ekstra overraskende å se hvem som kom med disse uttalelsene. Dette er TV-personligheter jeg setter høyt, og som lager mange gode og informative programmer i dag. Jeg hadde ikke reagert hvis programmet ble laget på 80- eller 90-tallet. Men det er ikke mer enn knappe seks år siden 2015. Dette er skuffende, og jeg mener absolutt at de som føler seg truffet, er i sin fulle rett til å reagere. Meg selv inkludert.

• Se innslaget her:

Et paradoks

Rasisme og diskriminering mot minoriteter er på ingen måte like ille som for 50 år siden. Det er så absolutt blitt lettere å være mer melaninrik i dagens samfunn. Men mange må forholde seg til hverdagsrasisme. Og når det kommer til rasisme mot asiater, virker det nesten ikke som om folk legger merke til den.

Den er blitt så normalisert, og det forventes at man bare skal finne seg i det. Det er ikke slik at hele mitt selvbilde raser sammen av én kommentar eller vits som går på bekostning av mitt kinesiske opphav. Men får du høre det gjennom et helt liv, blir du til slutt lei.

Når 30 prosent av Sør-Koreas kvinner under 30 år velger å gjennomgå en eller annen form for plastisk kirurgi, er det noe som er riv ruskende galt. Men det er jo ikke så rart at mange tenker i de baner. For det blir jo til stadighet påpekt hvor smale øyne man har, og man kjenner jo på at man ikke lever opp til de vestlige idealene.

Det er jo et paradoks. Mange får høre at de skal «være stolte av sitt etniske opphav». Samtidig skal man bare finne seg i at kompiser ler og kaller deg utenlandsk vaskehjelp når du støvsuger gulvet.

«Er det sant?»

Det skal være lov å lage god humor, og ytringsfriheten er en selvfølge. Jeg kommer sikkert til å få kritikk for det jeg nå har kommet med. Men jeg synes folk kan tenke seg litt om før de lar seg irritere over sånne som meg. Nordmenn med et ikke-vestlig utseende, som sier de blir såret av vitser som er utelukkende rettet mot hvordan de ser ut.

Jeg er klar over at det ikke nødvendigvis ligger noen onde hensikter bak uttalelsene jeg har nevnt, men de kan likevel oppfattes som sårende og nedlatende.

Når jeg forteller venner og familie om hva folk sier og gjør mot meg, får jeg ofte høre noe slikt som «er det sant?», eller «jeg trodde ikke at folk gjorde og sa slikt i dag». Dette vitner jo bare om at den subtile rasismen er et reelt problem som trenger å gjennomgås.

Rom for tilbakemeldinger

Det skal være rom for komikere å gjøre feil, og jeg kommer på ingen måte til å bære nag til komikerne i Brille i fremtiden. Jeg ønsker bare at det skal være rom for å komme med tilbakemeldinger på humor uten å risikere å bli pepret med kritikk fra mennesker som aldri kommer til å oppleve det jeg og mange andre gjør.

Jeg er fullstendig klar over at man ikke må være en etnisk minoritet for å kjenne på diskriminering og vitser på bekosting av utseende, fysiske evner og lignende. Jeg prøver ikke å undergrave andres utfordringer, jeg ønsker bare å adressere noen av de dilemmaene som mange mennesker med minoritetsbakgrunn blir stilt overfor.

Jeg er så lei av at det er mitt svarte hår og asiatiske utseende som ofte står i sentrum for oppmerksomheten, og ikke meg. Personen Maiken.