SiD

Jeg føler meg som en annenrangsborger i mitt eget land | Mahmoud Mansour

  • Mahmoud Mohammad Mansour (17), leder, Radikal Ungdom, Vejle, Danmark

– Noen foreslår til og med å sende innvandrere med dansk statsborgerskap «tilbake til hjemlandet» – men hva og hvor er hjem, spør Mahmoud Mansour (17). Bildet viser antiislamske demonstranter under en protest i København i 2016. Foto: Unger Anthon / TT / NTB Scanpix

Si ;D-innlegg: Jeg blir ofte fortalt at jeg skal være glad for at Danmark ønsker å ta meg imot.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Etter hvert har jeg vent meg til en hard retorikk mot innvandrere og andregenerasjonsinnvandrere og til hvordan vi fremdeles blir omtalt. Men det forandrer ikke at den herskende diskursen, om hvor stor byrde vi er for samfunnet, er ytterst problematisk.

Jeg opplever systematisk hets fra politikernes side. En hets som utelukkende har som formål å ramme dansker med annen etnisk bakgrunn.

Dette har fått meg til å føle meg som en annenrangsborger i mitt eget land, selv om jeg har dansk statsborgerskap og er født i landet.

Ingen likhet for loven

Reelt sett bryter regjeringen med et grunnleggende prinsipp for rettsstaten – om likhet for loven – for i virkeligheten er målet å ramme innvandrere og deres etterkommere.

I sosialt utsatte områder skal det nå gis dobbelt straff for å begå kriminelle handlinger. Samtidig skal det bli så godt som umulig å få familiegjenforening med en ektefelle.

Regjeringen forsøker å pynte på forslagene med floskler om at disse lovene handler om å gjøre opp med parallellsamfunnene.

Reelt sett bryter regjeringen med et grunnleggende prinsipp for rettsstaten – om likhet for loven – for i virkeligheten er målet å ramme innvandrere og deres etterkommere.

Jeg er lei av å skulle bevise overfor samfunnet at jeg er bra nok, og at jeg ikke er som de kriminelle innvandrerne man hører om i mediene, skriver Mahmoud Mansour. Foto: Privat

Når blir jeg kastet ut?

Fremdeles pågår diskusjonen om i hvilken grad man bør frata folk med en annen etnisk bakgrunn statsborgerskapet hvis de begår kriminelle handlinger.

Dette er ikke et forsøk på å forsvare eller legitimere kriminalitet, men premisset om at det bare er å frata innvandrerne sitt statsborgerskap, viser at det er et ønske om å differensiere og diskriminere på bakgrunn av etnisitet via lovgivning.

Noen foreslår til og med å sende innvandrere med dansk statsborgerskap «tilbake til hjemlandet» – men hva og hvor er hjem?

Etter hvert har jeg vent meg til historier om unge innvandrere som mister oppholdstillatelsen sin fordi de blir erklært ikke integrert, selv om alt tyder på det stikk motsatte.

Ofte tenker jeg på når det kommer til å bli min tur. Når blir jeg kastet ut – selv om jeg er elev på videregående, aktiv på arbeidsmarkedet og deltar i flere frivillige organisasjoner?

Politikerne har innført smykkelov, imamlov og romlov. Et burkaforbud er på trappene, og noen ønsker tørkleforbud og skjeggforbud. Politiske tiltak rettet direkte mot minoriteter.

Provoserende «komplimenter»

Hver dag utsettes jeg for kommentarer som: «så flink du er til å snakke dansk», «du er jammen godt integrert» og «tenk om alle innvandrere hadde vært som deg».

Jeg er sikker på at kommentarene gis med de beste intensjoner, men provokasjonen gjennomsyrer kroppen min hver eneste gang. For hva forventer man av en som er født i Danmark, med dansk pass, som har gått på dansk barne- og ungdomsskole og nå går på dansk videregående skole?

Jeg er lei av å skulle bevise overfor andre og overfor samfunnet at jeg er bra nok, og at jeg ikke er som de kriminelle innvandrerne man hører om i mediene.

Jeg er lei av å skulle avkrefte fordommer og alltid måtte prøve å gi det beste inntrykket av meg selv både overfor bekjente, fremmede, kolleger, ja, selv lærere, i kampen for å bli akseptert og vurdert som integrert.

Jeg er generelt lei av å bli sett som en ulv i fåreklær – med en skepsis og en magefølelsesbasert mistenkeliggjøring på grunn av mitt etniske opphav.

Jeg har aldri sett på meg selv som en minoritetsdanske, men det har politikerne.

Og med årene har den høyrenasjonale diskursen medvirket til at jeg også oppfatter meg selv som en andrerangsborger, en ikke-danske og en del av minoriteten.

Gir opp håpet

Jo mer samfunnet betrakter meg som en annenrangsborger, desto mer kjenner jeg trang til å kaste meg på bølgen, bygge nye relasjoner og gi helt slipp på håpet om å bli betraktet som en dansk borger som er like mye verdt som alle andre.

Jeg blir ofte fortalt at jeg skal være glad for at Danmark ønsker å ta meg imot. At jeg skal være takknemlig for at Danmark har vist så stor gavmildhet ved å begunstige meg med dansk statsborgerskap.

Og det er roten til problemet: Selv om man er født i Danmark og ikke har noen forbindelse til sine foreldres hjemland, og det eneste hjemmet man kjenner, er i Danmark, får man likevel vite at man må ha et hjem et annet sted.

Dette handler ikke om i hvilken grad man er for eller mot mer innvandring. Det handler om å respektere og utvise toleranse for medborgerne sine.

Vi må ta et oppgjør

Det handler om å gi plass til forskjeller og likeverd blant landets borgere, også dem med en annen etnisk bakgrunn.

For hvis vi virkelig krever av innvandrere og deres etterkommere at de skal bli en integrert del av samfunnet, burde vi ikke da begrave stridsøksen og gi plass til det?

Problemet er derfor ikke bare politikerne, men også de i befolkningen som støtter regjeringens segregerende politikk. Jeg vil ikke henge ut noen, men vi blir nødt til å ta et oppgjør med oss selv og hverandre og si fra overfor dem som skaper et «oss og dem»-samfunn.

Vi er dansker på tvers av etnisitet og religiøsitet. Vi er kristne og jøder, muslimer og agnostikere, buddhister og ateister. Jeg ønsker og drømmer om et forent Danmark.

Innlegget ble først publisert i den danske avisen Politiken. Oversatt av Inger Sverreson Holmes

Les også

Hva skjer hvis høyresiden får monopol på fornuft? | Haakon Gunleiksrud

Les også

En god regjering defineres ikke av hvor stor andel som har minoritetsbakgrunn | Gilani og Kaan Inan


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D
  2. Dansk politikk
  3. Innvandring
  4. Integrering

Si ;D

  1. SID

    Mamma har fått kreft. Men dette er ikke et trist innlegg

  2. SID

    I desember er vi omtenksomme. Så kommer det nye året, og vi blir selvsentrerte igjen

  3. SID

    Jeg har vært klimaaktivist i seks år, men aldri vært så provosert som nå

  4. SID

    I Brasil lærer jeg mer om feminisme enn jeg gjorde på skolebenken

  5. SID

    De nye klesreglene til SATS er ikke krenkende. Å trene i magetopp er ingen menneskerett.

  6. SID

    Slangebitt er en glemt helsekrise det må snakkes mer om