Mitt forhold til Gud er personlig. Jeg er religiøs, men ikke på andres premisser | Rameen N. Sheikh

Si ;D-innlegg: Etter en tur til Midtøsten for to måneder siden fikk jeg nærmest en oppvåkning.

Da jeg leste Sumaya Jirde Alis innlegg i Aftenposten «Muslim på dine premisser? Aldri», føltes det ut som om hun hadde tatt en snartur innom hodet og hjertet mitt, før hun skrev.

Jeg kjente meg virkelig igjen.

Helt frem til for ca. to måneder siden har jeg egentlig unngått å prate så veldig mye om religion, for jeg har ikke vært helt sikker på hva jeg skal si, rett og slett.

Men etter en tur til Midtøsten for to måneder siden fikk jeg nærmest en oppvåkning og svar på alle mine eksistensielle spørsmål.

Det er veldig mange måter å utøve religion på, og det viktigste er mitt personlige forhold til Gud, ikke hva alle andre forteller meg.

Ikke nødvendigvis det eneste riktige

Jeg har opplevd å bli fortalt hvordan man utøver religion fra både muslimer og ikke-muslimer, og det er jo alltids spennende å høre hvordan andre mener at jeg skal praktisere noe som bare er mitt – nemlig forholdet mitt til Gud.

• Rameen N. Sheikh (19) takker Sumaya Jirde Ali (19) for at hun turte å skrive: Muslim på dine premisser? Aldri.

For da jeg var i Midtøsten, gikk det opp for meg at det faktisk ikke er slik at etablerte sannheter jeg har fått servert i min oppvekst, nødvendigvis er det eneste riktige.

Jeg kjente at jeg ikke måtte velge

Jeg besøkte al-Aqsa-moskeen på Tempelhøyden i Jerusalem, som er den nest mest helligste plassen for muslimer etter Mekka, og der kjente jeg for første gang på lenge en ro senke seg.

Jeg kjente at jeg ikke måtte velge mellom Gud eller livet jeg ønsker å leve.

For jeg har tidligere gått rundt med en urolig og ekkel følelse av at jeg gjør noe feil hele tiden, men det er ene og alene på grunn av andres moralistiske fraser.

Men takket være litt alenetid på Tempelhøyden, gikk det opp for meg at det faktisk går an å kombinere både religion og verden uten at noen andre skal rette pekefingeren mot meg og si at min levemåte eller verdier er uforenlige med religion.

Ytterpunktene er forunderlig like

Det som alltid forundrer meg, er at jeg blir fortalt at mine veivalg er uforenlige med religion av både konservative muslimer og folk som ønsker å viske vekk all form for religion fra samfunnet.

Det er ytterpunktene på hver sin side som ironisk nok har noe til felles, nemlig en snever definisjon av hva det vil si å være muslim.

Jeg er både stolt og glad for oppveksten jeg har fått av mine foreldre med historier om en kjærlig, barmhjertig og nådig Gud.

Det vil alltid være en del av meg.

Hvilke valg jeg tar, er mitt problem.

Om noen kan hindre meg fra å tro på Gud på bakgrunn av mine valg eller verdier og syn på ulike saker, så vil jeg bare si: Prøv deg gjerne, men du kan faktisk ikke ta fra meg noe som sitter dypt inni hjertet.