Alle politikere burde jobbe en dag bak kassa

Jeg jobber i butikk. Og jeg gruer meg til å stemme.

Valgkampen er straks over. Og er det én følelse jeg sitter igjen med, så er det at alle politikere burde jobbe en dag bak kassa. Det er her du faktisk lærer om menneskene i samfunnet.

Selv er jeg deltidsansatt i en matbutikk, og i løpet av en helt vanlig dag ser jeg samfunnet med helt andre briller enn de fleste.

Jeg ser alle typer mennesker samfunnet består av.

Jeg ser han som har løpt til butikken for å kjøpe alkohol det sekundet ølsalget åpner.

Jeg hører smerten og bekymringene til hun som klager over matvareprisene.

Jeg kan se hun som brukte alle kreftene sine på å komme seg til butikken.

Jeg kan se de samme guttene som ofte tar ut kontanter rett før stengetid.

Jeg hjelper han som må legge tilbake varene han ikke hadde råd til.

Jeg pakker varene for han som sitter i rullestol.

Med en form for kroppsspråk hjelper jeg de ukrainske flyktningene med å finne det de skal ha.

Og ofte kommer den samme kunden innom, slår av en prat og forteller om hvordan livet alene går.

Skillelinjer

Men jeg kan også møte ungen som betaler kontant med sin første lønning.

Eller hun som har hatt sitt livs beste dag.

Eller det unge paret som kjøper inn til tacokveld.

Eller hun som har jobbet seg opp til å kunne unne seg de dyreste varene.

Og han som smiler fra øre til øre og ønsker meg en fantastisk dag.

Sagt på en annen måte: Jeg ser de som lever på sitt beste, og de som lever på sitt verste.

Jeg ser guttegjengen som henger på butikken, fordi ingen andre fellesarenaer har klart å ta dem imot. Jeg ser også en annen guttegjeng komme innom, men denne er nettopp ferdig på fotballtrening. Gjengene er like i alder. Det er mulig de har de samme interessene, men de er fra forskjellige sosioøkonomiske klasser og har kanskje ikke de samme mulighetene og fellesarenaene.

For meg bak kassen vises disse skillelinjene i samfunnet så utrolig godt.

Får meg til å undre

Jeg møter også gruppen som får meg til å undre.

Jeg ser kunden som klager over matvareprisene, men som samtidig bruker flere hundre kroner på røyk.

Eller hun som kjeftet på meg fordi jeg nevnte at plastposene er blitt dyrere av hensyn til klimaet. Ifølge henne er jo klimaendringer bare tull.

Eller kunden som klager over egen helse, men som velger ferdigpizza hver kveld.

Jeg ser også grupper som aldri blir nevnt under debattene, og som ikke blir sett. De som ikke hører til en bestemt yttergruppe, som ikke kan kategoriseres i svart-hvitt, de som er mer flytende.

Og jeg får se de gruppene politikerne snakker så mye om, på et mer ekte plan. De er ikke lenger statistikk, slagord eller politikk: De er mennesker som lever gode, vanskelig eller annerledes liv.

Et mareritt å stemme

Greia med en dagligvarebutikk er at alle kommer dit. Alle trenger mat, uansett økonomisk klasse, status eller helse, og det vises. Det er ikke bare de syke eller de rike, og det gir en et helt annet perspektiv på samfunnet vårt.

Så som den «people pleaseren» jeg er, blir dette kommune- og fylkestingsvalget et mareritt. For jeg vil stemme på det partiet som gir meg mest frihet, men jeg vil og ta vare på dem som ikke er på sitt beste.

I jobben min ser jeg samfunnet fra flere sider. Men det virker som at politikere er så opptatt av å representere sin egen velgergruppe, at de går glipp av alle nyansene i samfunnet vårt.

Jeg mener at alle politikere burde jobbe en dag bak kassa. For jeg har vært svært samfunnsengasjert lenge, men det var ikke før jeg satte meg bak kassa, at jeg klarte å se samfunnet klarere og mer ekte.

Dette perspektivet gjør at jeg gruer meg inderlig til å stemme i år.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!