Jeg er hvit på Oslo Øst, og jeg er takknemlig | Madeleine Strømseth

Si ;D-innlegg: Min vennegjeng er som en pose nonstop og «M&Ms», og jeg elsker det.

Jeg har ingen hvite venner, og jeg hører et skrik hver gang jeg sier jeg ikke spiser kebab. Jeg er alltid den eneste hvite på fest. Og jeg «shaker» den hvite rumpa mi som jeg ikke har, mens alle vennene minne står i ring og skriker: «yaaasss!».

Jeg er 18 år og etnisk norsk, men regner meg selv som flerkulturell i det flerkulturelle Oslo.

Jeg har spist halal

Min vennegjeng er som en pose nonstop og «M&Ms», som Karpe sier. Alle vennene mine er fra litt over alt. Noen ble født her, mens andre kom hit.

Og det er helt ok, eller det er egentlig fantastisk.

De kan flere språk flytende enn meg. Når jeg inviterer dem på besøk, så kommer det naturlig for meg å unngå å servere noe med svin og heller servere storfe, kylling eller vegetar. Jeg har spist halalpølser og burger.

Nå tenker jeg at det sikkert er noen veldig innvandringskritiske, gamle folk som sitter og skriker fordi jeg, en hvit etnisk norsk jente, har spist halal.

Tenk, jeg kan jo faktisk dø.

Da jeg spurte pappa hvordan han tror et flerkulturelt samfunn som Oslo har påvirket meg, svarte han først: «Du er blitt en jævla idiot», men fortsatte med at «nei da, jeg tror du er blitt mer tolerant, forståelsesfull, og jeg tror at fremmedfrykten din nærmest ikke eksisterer.»

Jeg synes det er et perfekt eksempel på hva et flerkulturelt samfunn kan gjøre med en person. Det kan ha positiv innvirkning! Fremmedfrykt er den viktigste årsaken til rasisme. Man vet for lite om hverandre.

Vi må bli mer nysgjerrige. Fordi det som gjør deg til deg, det er så ufattelig interessant.

Bananen?

Men jeg har av lært av erfaring at det ikke alltid er så lurt å være interessert og engasjert.

Jeg har en bestevenninne fra Thailand, og jeg ønsket å lære noe av språket. Hun svarte: «Si en setning, så lærer jeg deg den på thai». Av en eller annen merkelig grunn så var det første som poppet opp i hodet mitt: «Bananen er gul».

Slik uttaler man det på thai: «Gluai man sii hlouandg». Selv trodde jeg at jeg hadde en vakker uttale og at alle fra Thailand forsto hva jeg sa.

Men det var ikke før moren til venninnen min fikk latterkrampe da jeg sa setningen, at jeg forsto at det var noe galt.

Det viste seg at hvis man uttalte det første ordet feil, noe som jeg gjorde, så betydde det aldeles ikke banan, men penis.

Altså hadde jeg gått rundt til flere og skreket «penisen er gul» og ikke forstått hvorfor de har stirret stygt tilbake på meg. Men jeg har lært av mine feil, og skal derfor aldri si den setningen igjen. I så fall må jeg definitivt øve på uttalen min.

Ny matkultur

Selv om jeg ikke spiser kebab og heller ikke er så fan av ris, har det å bo her åpnet en ny matverden for meg.

Hver bursdag eller sammenkomst hos en venninne smaker jeg noe nytt.

Jeg har begynt å krydre maten min mer nå enn før, because you know, white people don't do seasoning. Alt vi kan, er salt og pepper.

Men det er tydelig at jeg fortsatt er litt roligere på krydringen enn mine asiatiske og afrikanske venner, da jeg holder på å dø når jeg får en Fisherman's friend-pastill. Munnen min brenner av ingenting. Så man kan si at vennene mine blir passe irritert når de spiser med meg, for sånn 99 prosent av tiden klager jeg på at maten er for sterk.

Med de forskjellige kulturene følger det forskjellige verdier. Ofte diskuterer jeg med venninnene mine, alt fra Israel, flyktningkrisen, Saudi-Arabia og USA, til idioter i kommentarfeltet på TV 2.

Ofte er jeg enig, men jeg får også nye innspill og kanskje et nytt syn på saken.

Hadde det ikke vært for vennene mine, så hadde jeg ikke hatt så mye informasjon om det som skjer rundt i verden som jeg har nå.

Distanseringen skaper skillet

Jeg er ufattelig takknemlig for at de er her i Norge og er mine venner. Samtidig blir jeg lei meg. Fordi grunnen til at de er her, er enten fattigdom, krig og uro i eget hjemland eller foreldrenes ønsker om et bedre liv.

De bor i Norge, de føler seg norske, og de er norske.

Gjennom alt jeg nå har skrevet, har jeg distansert meg selv fra dem. Jeg er hvit, det er ikke «de». Jeg er etnisk norsk, det er ikke «de». Det er denne distanseringen som skaper et skille, et skille som har ingen grunn til å eksistere.

For det trenger ikke å være «vi» og «dem», men heller «oss», det norske folk.

Den nye generasjonen, min generasjon – den har laget sin egen kultur som er bygd på fellesskap og et tynt skille mellom våre originale kulturer og andres. En kultur og et samfunn der vi aksepterer at noen er mer fargerike en andre.

Lese mer om ungdomslivet i hovedstaden?

Hva er tabu for ungdom i dag?

Jakob Semb Aasmundsen (20), Mina Gjerde (20) og psykologstudent Jørgen Flor diskuterer hva som er greit å si –

Kan man si at man er imot at homofile skal få gifte seg? Kan man være redd for gutter med innvandrerbakgrunn?

Hør den med ett her:

Slik blir du podkast-abonnent:

— For iTunes: Trykk her

— Android eller annen telefon? Søk på Si ;D i din podkast-app.

— Soundcloud: Trykk her