Kroppen sa stopp i 2013

To måneder etter studiestart sa kroppen stopp, skriver Cornelia S.D (20)

2013 er snart over. Et år som for meg var fylt med store forventninger. Fire uker inn i året skar det seg.

Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes inn her.

Dette var året hvor jeg skulle reise halve jorden rundt for å treffe nye spennende mennesker, og se verden på en helt ny måte. Dette var høsten hvor jeg skulle tre inn i studenttilværelsen. Jeg skulle flytte bort fra barndomsstedet inn på hybel i en ny by.

Planen skar seg

Jeg er en A4-jente. Alt jeg gjennomfører planlegger jeg til hver minste detalj. Året var derfor nøye planlagt. Det kunne ikke bli annet enn fantastisk. Det tok akkurat fire uker inn i det nye året før planen min begynte å skjære seg. Sykdom var ikke en del av planen min. Jeg ble liggende rett ut i seks uker på grunn av en virusinfeksjon. Etter dette pådro jeg meg det ene etter det andre fordi immunforsvaret mitt var så dårlig. Da jeg satte beina på norsk jord i mai var jeg overlykkelig. Jeg var sikker på at sykdomsperioden min og mangel på energi bare hadde vært dårlig flaks. At alt ville ordne seg når jeg kom hjem til kjente omgivelser og familiens kjærlighet.

Kroppen hadde det ikke bra

Da høsten kom pakket pappa og jeg bilen full og satte kurs mot min nye studentby. Jeg gledet meg sånn! Alt var så ufattelig bra den første tiden. Hybel, samboerne mine og studieretningen jeg hadde valgt.

Dessverre ga kroppen nok en gang klare signaler om at den ikke hadde det bra. To måneder etter studiestart sa kroppen stopp. Jeg hadde ikke en sjanse i havet til å klare og gjennomføre semesteret, og enda mindre fire år. Jeg var ikke bare fysisk utslitt, men også psykisk.

Det store nederlaget

I november flyttet jeg tilbake hjem igjen. Det var et kjempenederlag. Jeg klarte ikke kjempe mot et utmattelsessyndrom med bare viljestyrke. De siste månedene har jeg måtte godta at jeg ikke orker å høre, lese, bli med eller trene. Det kunne for all del vært mye verre, men det er allikevel vanskelig. Jeg er 20 år! Tiden hvor energi ikke skal være en bekymring, enda mindre et hinder. De fleste vennene mine syns jeg er lat, fordi de ikke skjønner hva utmattet betyr, og foreslår jeg burde ta meg en tur på et treningssenter.

Håp for 2014

Når folk spør hva jeg driver med nå vet jeg ikke hva jeg skal svare. "Ingenting?" Ingen jobb, ingen skole. Det virker uhørt. Jeg har allikevel håp for 2014. Jeg kommer nok til å bli frisk. Klar for studiestart til høsten. Jeg må bare klare å gi kroppen stillhet og ro, og godta at akkurat nå orker jeg like mye som en 70-åring.

Ikke minst må jeg godta at planen min ikke ble som jeg ønsket, men det har vært et veldig lærerikt år. Det er viktig at man hører på kroppen og gir den en pause i et hektisk liv, hvor stillhet og ro ikke får nok plass. Til slutt mitt motto dette året: Alt kommer til å gå bra til slutt.

Cornelia S.d (20)