SiD

Hvordan møter du «den nye»?

Å skape et inkluderende samfunn starter i det små. På vorspiel, på legekontoret, i klasserommet, på jobben. Tenk om vi hadde fått den nye til å skinne.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
Hvordan velger vi å møte de som er på bortebane i sosiale sammenhenger, spør Kristine Banggren (20)?

Jeg tok på meg nylonstrømpebuksene. En svart, trang kjole. Og rød leppestift. Som jeg gruet meg.Men jeg måtte jo dra. Hallo! Hun var en av mine beste venner. Kjapt om henne: Jusstudent med jussvenner, og med et måteholdig forhold til alkohol. Kjapt om meg: Bibelskolestudent, lever i en boble, drikker ikke, og har ikke vært på et ordentlig vors siden russetiden. Jeg tenkte at dersom jeg i hvert fall kul ut kunne det være at folk tenkte jeg var normal før jeg fortalte hva jeg drev med.

Mistet interessen fort

Det var ikke slik før. På videregående. Der alle kjente alle. Da var jeg aldri nervøs for noen sosiale sammenkomster. Men nå var jeg det. Jeg var kjemperedd. Jeg forberedte mange "smalltalkemner" i hodet mitt.

Si ;D-kommentator Kristine Banggren (20).

"Hva driver du med da?" Den ene jussjenta slenger på håret. Jeg er jo på bortebane. De kjenner hverandre, jeg ingen. "Jeg går på bibelskole," sier jeg med stor selvsikkerhet. Tror jeg. Stemningen forandrer seg, og kleinhet brer seg i rommet. "Å ja". Hun prøver å virke interessert. "Hva gjør dere der da?" Jeg forsøker å forklare på en måte som gjør at jeg fortsatt virker normal.Det var det eneste spørsmålet jeg fikk den kvelden.

Annerledeshet skapte skille

Nå prøver jussjentene for harde livet å bli skikkelig fulle. Jeg stiller spørsmål nå og da; om emner de har, om de liker studiene. De spør ikke tilbake. Jeg sitter der med saften min. Det var enten det eller død solo jeg kunne velge mellom da verten spurte hva jeg ville ha. Jeg har aldri følt meg så utenfor komfortsonen min. Jeg har aldri følt meg så på bortebane. Jeg hadde vanket så lenge i mitt eget miljø med mine trygge venner, at jeg hadde glemt hvordan det var å være på vors med fremmede mennesker og ikke drikke. Det føltes som å gå på vannet.

Men utad virket det jo kanskje som om jeg hadde det bra? Håret utslått, røde lepper som smilte et selvsikkert smil. Jeg gled i alle fall inn i mengden.

Alle har et sosialt ansvar

Men hva med dem som ikke glir inn i mengden? Hva med dem som kommer til Norge og ser annerledes ut? Det oppsto et skille mellom jussjentene og meg fordi jeg gikk på bibelskole og var avholds. Men dette var ikke en synlig ting. Hva med dem som kler seg annerledes? Hva med dem som gjør ting annerledes? Hvordan velger vi å se på dem? Som mennesker med like stor verdi som oss selv? Eller plasserer vi oss automatisk på en usynlig sosial rangstige i alle situasjoner?

Hvordan velger vi å møte de som er på bortebane i sosiale sammenhenger? Den ene som egentlig ikke passer inn. Eller den ene som ikkekjenner noen? Ser vi dem inn i øynene og ønsker personen velkommen? Flertallet har et sosialt ansvar selv om det er en uskreven regel. Å skape et inkluderende samfunn starter i småsamfunnene. På vorset med studentene. På legekontoret med legen og pasienten. I klasserommet. På jobben. Tenk om vi til og med kunne fått " den nye" til å skinne, ikke bare føle seg velkommen.

For et samfunn det hadde vært.

Still spørsmål og bli overrasket

Jeg dro fra vorset. Ikke visste de at jeg skal studere juss til neste år forresten. Senere den kvelden ble jeg kjent med en annen jente i en annen bursdag jeg måtte delta i. En bursdag hvor jegvar på hjemmebane. Hun var fotolærling. "Hvorfor vil du bli fotograf," spurte jeg. Hun tenkte seg om. "Du vet når mennesker ser på et bilde av seg selv og sier: Oi, jeg visste ikke at jeg var så fin? Er det der virkelig meg?" Jeg nikker bekreftende, før hun svarer:

"Vel, derfor. Jeg vil få frem det fine i folk".

Les flere Si ;D-innlegg her:

Les også

  1. «En kvinne ble drept ved denne institusjonen, men det betyr ikke det at det er farlig å bo her»

  2. «Ingen skjønte at fraværet var et rop om hjelp»

  3. Endelig tilkoblet igjen!

  4. Jeg er et fosterhjemsbarn med en solskinnshistorie

Kristine Banggren (20)