SiD

Fremtiden så lys ut for Norges største fotballtalent. På innsiden pågikk en annen kamp.

  • Vilde Bratland Hansen
    Vilde Bratland Hansen
    Journalist
Drømmen om å bli verdens beste fotballspiller passet ikke for meg. Jeg følte meg egentlig bare som en liten gutt som likte å spille fotball, sier Torstein Andersen Aase.

Presset i idretten er et undersnakket tema, mener Torstein Andersen Aase (26).

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Det begynner å bli noen år siden, men Torstein Andersen Aases første møte med prestasjonsangsten står fremdeles klart for ham.

– Vi skulle spille Nike-cup mot de beste lagene i Norge. Hele helgen var jeg plaget av et intenst mageknip, forteller han.

Den gangen trodde han at ubehaget skyldtes noe han hadde spist. Men magesmertene skulle vise seg å være starten på en frykt for ikke å leve opp til egne forventninger, og de forventninger han trodde andre hadde.

Da Aase begynte på Toppidrettsgymnaset Wang i Oslo, ble prestasjonsangsten verre.

– Jeg var redd for å feile og unngikk arenaer før jeg visste at jeg mestret det. Jeg ville for eksempel ikke spille Playstation med gutta før jeg visste at jeg kunne slå dem.

Slik så Aftenposten Aften-sporten ut 15. november 2006. I artikkelen ble 15 år gamle Torstein Andersen Aase sammenlignet med både Erik Mykland og John Carew.

Professor: Totalbelastningen blir for stor

I andres øyne var han en vellykket fotballstjerne. Resultater, prestasjoner og belønning tok over hverdagen. Italienske speidere kom til Nordstrand for å se ham spille. Selv følte han seg som en helt vanlig ungdom.

Professor i idretts- og helsepsykologi, Yngvar Ommundsen, mener at mange unge idrettsutøvere som Torstein Andersen Aase, i for stor grad blir «overbrukt».

De som blir ansett som talentfulle, får gjerne tilbud om å delta på flere lag enn sitt eget, og i mange sammenhenger blir fokuset på prestasjon det sentrale. Totalbelastningen blir for stor, sier han.

Ommundsen er av den oppfatning at trenere må gi utøverne sine en rolle i egen utvikling.

Torstein Andersen Aase etter å ha scoret 4-1-målet i eliteseriekampen i fotball mellom Stabæk og Start på Telenor Arena i 2011. I 2008 startet Aase karrieren i Stabæk, der det ble 36 kamper på øverste nivå. Han var bare 16 år gammel da han fikk sin debut i Tippeligaen.

– Forskning viser at de aller fleste som når langt, gjør det fordi de får utvikle seg i eget tempo, og fordi de har innflytelse på hvordan de skal trene.

Han tror også det er viktig at egenverdien ved å delta er avgjørende for å bli god.

– De som blir best, har gjerne brukt mye tid på å trene på egne premisser. Lek og utforskning er viktig.

Yngvar Ommundsen er professor i idretts- og helsepsykologi ved seksjon for coaching og psykologi på Norges idrettshøgskole.

Et undersnakket tema

I dag studerer Aase klinisk psykologi og ser for seg at han nå og i fremtiden kan hjelpe ungdom som sliter med denne typen problematikk.

Etter han sto frem med sin historie, har han fått erfare at presset i idretten er mer utbredt enn hva man skulle tro.

Dette er et undersnakket tema i idretten, kanskje spesielt på herresiden. Etter at jeg sto frem med min historie, er jeg blitt kontaktet av mange mannlige fotballspillere på toppnivå som forteller at de sliter. Det triste er at de ikke klarer å si det til dem rundt seg, forteller han.

Aase er av den oppfatning at foreldre og støtteapparatet er avgjørende for hvordan unge toppidrettsutøvere opplever sin hverdag.

Må prioritere

Emily Andersen (13), Dennis Bjertnes (13), Neah Lynghjem (14) og Sebastian Fjøse Berg (14) er elever ved ungdomsskolen for toppidrettsutøvere, Wang Ung Oslo.

– Synes dere det kan være vanskelig å balansere hverdagen mellom skole, trening og venner?

For meg går det egentlig veldig fint. Hvis man vil bli idrettsutøver, er man jo nødt til å trene den ekstra timen. Noen dager kjenner jeg at kroppen er sliten, men da sier jeg bare fra om at jeg trenger en hviledag, svarer fotballspilleren Sebastian Fjøse Berg.

Jeg føler også at jeg rekker alt, egentlig, tilføyer Neah Lynghjem, som spiller håndball for Nordstrand.

Dennis Bjertnes, som holder på med kampsporten judo, opplever at han som individuell utøver er nødt til å prioritere litt mer enn de andre, som alle holder på med lagidrett.

Jeg er nok mest med venner i helgene. I ukedagene er det først og fremst skole og trening det går i, sier han.

Sebastian Fjøse Berg (14), Neah Lynghjem (14), Dennis Bjertnes (13) og Emily Andersen (13) er elever ved Wang Ung Oslo.

Ikke generasjon prestasjon

De fire idrettsungdommene er helt enige om en ting: De synes at snakket om «generasjon prestasjon» har tatt litt av. De mener at de til daglig ikke opplever så mye press som mange skal ha det til.

Jeg skjønner egentlig ikke helt greia med det, forteller Emily Andersen.

Noe de har kjent på, er at de før enkelte kamper kan være nervøse fordi de ønsker å vise hva de kan.

Jeg har vært nervøs før noen viktige kamper. Da trenger jeg å sitte litt for meg selv, kanskje høre på litt musikk og ikke tulle for mye. Fokusere, liksom, sier Berg.

I vår alder er det viktigere å trene bra og å gjøre de riktige valgene. Det er ikke nå vi skal være best, sier Andersen, som spiller håndball for Oppsal.

I løpet av de siste årene har flere uttalt et ønske om å innføre psykisk helse som et eget fag i skolen. En av lærerne til elevene, Martin Waaler Kaas, forteller at toppidrettselevene ved Wang Ung vil begynne med mental trening når de blir 15–16 år.

I alderen 13–14 år er vi opptatt av å få ned prestasjonsfokuset. Vi jobber med å vise elevene at det er rom for individuelle forskjeller, og at man utvikler seg i ulikt tempo, sier Kaas.

Selv om elevene ikke har mental trening som et eget fag i skolen, har Emily Andersen og hennes håndballag snakket om hvordan man skal takle motgang på håndballaget.

Vi har lært at det ofte kan komme en nedtur etter at du har hatt en opptur. Da skal vi tenke at det er helt vanlig at det går opp og ned.

Håpet på bedring

Da stortalentet Torstein Andersen Aase var i starten av tyveårene, nådde han slutten av karrièren. Han forteller at han sov lite og gikk til psykolog.

Når jeg ikke var på trening eller kamp, tilbrakte jeg altfor mye tid hjemme alene. Jeg hadde ikke energi til å finne på ting, forteller han.

Det var først i en cupkamp mot Asker i 2012 at Aase innså at han hadde fått nok.

Det var en enorm befrielse å si at jeg ikke orket mer. Da hadde det i mange år bare handlet om å komme seg gjennom ukene, forteller han.

På spørsmål om hvorfor det ble slik, er han klar i sin tale:

– Drømmen om å bli verdens beste fotballspiller passet ikke for meg. Jeg følte meg egentlig bare som en liten gutt som likte å spille fotball.

Torstein tror han hadde hatt godt av at noen hadde utfordret ham på hvem han var uten fotballen.

En måned etter at jeg la opp, leverte jeg pizza i Oslo. Da husker jeg at jeg måtte spørre meg selv om hvem jeg egentlig var. Mange vil kanskje si at jeg er ekstrem, men jeg mener at det er en sårbarhet for deg hvis fotballen tar en for stor del av deg og din identitet.


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Lese mer? Har du fått med deg disse sakene?:

Idrettspresidenten om vrakede OL-helter: – Toppidrett er brutalt
Les også

Å se Jakob Ingebrigtsen kollapse på Stolzekleiven fikk noe til å røre seg inni meg

Aftenposten arrangerer omkamp: Ronaldo & co. til Oslo for å ta revansj

Les mer om

  1. Si ;D
  2. Toppidrett
  3. Generasjon prestasjon
  4. Idrett