For noen er det første draget begynnelsen | Nor Sarira
I dag skal vi unge være avslappede til dop. Dette gjør at mange av oss blir avhengige.
Jeg skriver dette til dem av oss som så vidt har bikket 20, men som har tidligere bekjente som sitter i fengsel, ligger i graven eller er blitt til tomme skall av dem de en gang var. Jeg skriver dette til dem av oss som ikke klarer å ignorere fellesnevneren i disse tilfellene: dop.
Rus har blitt normalt
Å ta avstand fra narkotiske midler betyr i mange ungdoms- og studentmiljøer i dag det samme som å være konservativ. Jeg opplever at det er stor aksept for å teste dop. Dersom man uttrykker bekymring, blir man møtt med at det ikke er så farlig, at det bare var på fest eller at de har kontroll.
Når man kritiserer rusmidler, får man ofte høre at man skal skille mellom dem. Jeg er enig i at man må kunne nyansere, men det som er urovekkende, er at den nonchalante holdningen rundt dop, både kan komme fra dem som røyker hasj annenhver helg, og dem som i tillegg har testet MDMA og kokain.
Med andre ord blir hvor avhengighetsdannende et stoff kan være, bare en bagatell når man uansett er overbevist om at man ikke er en av dem som blir avhengig.
Forskjell på folk
Det er sant at ikke alle som tester dop, blir avhengig, men hvorfor ta det for gitt at man har kontroll?
For noen er det første draget, den første pillen eller det første stikket det eneste. For andre er det begynnelsen. Hvorfor skal terskelen da være så lav for å ta risikoen?
Det er selvsagt flere faktorer som spiller inn på om man blir rusavhengig eller ikke. En av de viktigste er nok hvor mye man trives i sin egen virkelighet. Mange rusmisbrukere har en vond fortid, men en vond fortid trenger ikke å bety en fremtid preget av rus.
Når vi normaliserer og bagatelliserer narkotika i miljøene våre, gjør vi det til en løsning når ting blir vanskelig.
Er det verdt det?
Jeg kan ikke be folk ikke ruse seg. Hadde det vært så enkelt, hadde mange liv sett annerledes ut i dag. Det eneste jeg kan be om, er at folk blir bevisst på måten de snakker om rus på. Hvis man ikke klarer å se faren med narkotika for sin egen del, kan man tenke på andre i miljøet.
Det er selvsagt ingen som kan få skylden for noen andres rusproblem, men når en person blir avhengig, påvirker det mange. Å se en venninne, kompis, klassekamerat, søster eller bror forsvinne sakte er smertefullt. Det kan skape en håpløshet i lokalmiljøet, som fører til at enda flere ruser seg.
Jeg vil ikke at vi skal miste håpet. Vi må holde det oppe og bruke smerten som et drivstoff for endring. Jeg vil at vi skal ta rusmidler på alvor fordi jeg og vi har ingen flere å miste.
Les også:
