Jeg har alltid hatt en drøm om å bli fisker

Jeg endte opp med å søke på en utdanning jeg egentlig ikke ønsket meg.

Å bli fisker har alltid vært min store drøm. Første gang jeg deltok i ungdomsfiskeordningen, var jeg 12 år. Det trengtes bare én sesong før jeg var hektet. Aldri før og aldri etter har jeg vært borti en mer inkluderende og vennlig næring.

Mens andre barn solte seg på stranden, var jeg ute og dro over teinene mine. Sommerferiene var høydepunktet på året. Hele to måneder fylt med det jeg elsket aller mest.

Så kom tiden der jeg var ferdig med grunnskolen. Hva skulle jeg gjøre nå?

Alvorlig galt

Det var ingen som fortalte meg at jeg kunne bli fisker. Jeg husker at vi hadde en hel dag på skolen viet til å fortelle om yrkesfaglige retninger spesielt for jenter. Men ingen snakket om fiskerinæringen.

Jeg endte opp med å søke på studiespesialisering, en utdanning jeg egentlig ikke ønsket meg. Det var først og fremst fordi det ikke fantes opplæringskontor, utdanningstilbud eller lærlingbedrifter på mils avstand.

Når postkassen din bestemmer hvilke fremtidsutsikter du kan få, er det noe alvorlig galt. Det burde være mulig å få drømmeutdannelsen uten å måtte flytte til den andre siden av landet i en alder av 16 år.

Hadde kystfiskeren vært en marin art, hadde den vært rødlistet for 40 år siden. Og er det én næring som trenger rekruttering, og spesielt av unge jenter, er det denne.

Eldrebølgen er her

Gjennomsnittsalderen i fiskeriyrket i en rekke fylker er rundt 50 år. Da har rekrutteringen inn til næringen feilet fra statens side.

Tall fra Fiskeridirektoratet viser at gjennomsnittsalderen til en fisker har steget fra 39,3 år til cirka 45,3 år siden 1990. Samtidig har andelen fiskere under 30 år falt fra 33 prosent til 18 prosent.

Fylkeskommunens mangel på tilrettelegging legger ikke bare drømmer i grus. Det fører også til at norsk matproduksjon sakte, men sikkert blir nedlagt. Den norske fiskerinæringen er i seg selv så bærekraftig at vi kan høste fra havet i all fremtid, så lenge vi har noen til å gjøre jobben!

Det sies at sjømatnæringen er den nye oljen. Ikke bare er lokalsamfunnene avhengige av fiskerne, men selve velferdsstaten Norge vil i fremtiden hvile på næringens skuldre.

Hvorfor velger staten da å snu ryggen til alle som ønsker seg inn i næringen? Skal vi virkelig la de som bestemmer, knekke nakken på fiskerinæringen?

Bedre rekruttering

Tiden der hvor storsamfunnet kan overse en av Norges største og viktigste næringer er over. La oss sammen tilrettelegge for mer rekruttering til fiskerinæringen.

Rekrutteringen kan ikke lengre bli drevet på dugnad. Fiskarlaget og andre etablerte fagorganisasjoner kan ikke stå alene med rekrutteringsansvaret. Staten må ta sin del av ansvaret.

Det å jakte på muligheter i en veletablert næring bør ikke være synonymt med det å måtte droppe ut av videregående. Det å starte opp i fiskerinæringen på egne ben, kalles KUN å gripe de fantastiske mulighetene som finnes.

La oss sammen som sivilsamfunn tilrettelegge for mer rekruttering og bedre rammevilkår for fiskerinæringen. La oss stoppe med at det er postnummeret ditt som bestemmer hvilke muligheter du har.

«Hva gjør jeg her?»

Etter kun én måned på studiespesialiserende byttet jeg til elektro, i håp om at dette var noe jeg kunne trives med å arbeide med.

Men når mine klassekamerater spør meg hva jeg ønsker å bli, er svaret mitt fortsatt det samme: «Jeg vil bli fisker.»

Da spør de gjerne: «Hva gjør du her, da?» Det lurer jeg også på.

13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!