SiD

Spørsmålet vi ikke vil ha svar på

En venninne av meg fikk spørsmålet: «Hei, hvordan går det?» og svarte som sant var: «Jeg har det ikke så bra». Da ble det stille.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.
Når vi spør en person om hvordan det går, kan vi komme med et oppfølgingsspørsmål, skriver Lovise (20).

– Hei, hvordan går det? Et av de vanligste stilte spørsmålene, og svaret er alltid: – Det går bra, enn med deg?

– Jo, bare bra. Og det var det.

Kaldt samfunn?

Dette, som er et spørsmål som viser at vi bryr oss, er blitt et spørsmål vi stiller uten at vi tenker over det. Og svaret vet vi allerede hva er, så det bryr vi oss ikke om. Er samfunnet virkelig så kaldt?

For livet er ikke alltid like lett. Alle har ting de synes er vanskelig, men er det lov å si det?

En dag fikk ei venninne spørsmålet: «Hei, hvordan går det?» Hun hadde det ikke så veldig bra akkurat da, og hun svarte som sant var: «Jeg har det ikke så bra». Da ble det svært stille, helt til damen høflig sa: «Det var trist å høre, men det ordner seg». Venninnen min kunne dyrt og hellig love at heretter skulle hun alltid trø til med standardsvaret når hun fikk spørsmålet.

Høy terskel for å være ærlig

Jeg derimot, har erfart dette annerledes. Det kan ha noe med at det var en venninne som spurte, og ikke besøket til moren min. Men allikevel, jeg følte for en gangs skyld at jeg kom med det rette svaret. Jeg svarte som alltid: «Ja, det går fint. Hva med deg?» Men i stedet for å avslutte denne samtalen, ville venninnen min det annerledes. «Går det virkelig bra? Det er lov å si at det ikke gjør det». Og det har hun rett i. Hvis man alltid skal gå rundt å skjule hvordan man har det, da vil det aldri gå bra. Ikke med noen av oss. At terskelen er så høy for å svare ærlig på et spørsmål du får flere gangen om dagen, er dumt. Du får nok spørsmålet fra flere ulike personer i løpet av en dag, og du kan da selv velge hvem du ønsker å vike fra standardsvaret til.

Vil ha en endring

Jeg mener også at når vi stiller dette spørsmålet, kan vi komme med et oppfølgingsspørsmål. Ikke til kollegaen som du tilfeldigvis møtte på Rema 1000, men til en venn du vet kunne ha trengt det. Slik venninnen min gjorde. Hun gjorde en forskjell, og det kan vi alle gjøre.

For samfunnet vårt er dessverre slik. Det er høyst lovlig å le både høyt og hjertelig uansett hvor vi er. Men når vi ikke har det bra, skjuler vi det. De aller færreste av oss ringer en god kamerat og starter samtalen med: «Jeg har det vanskelig. Kan vi snakke?» Det vil jeg ha en endring på. For i et livsløp går oppturer og nedturer hånd i hånd. Når terskelen for å uttrykke glede er så lav, hvorfor kan ikke terskelen for å vise at man sliter bli like lav? For det er da man blir sterke, og det er da man kommer seg videre.

Les mer fra Si ;D:

Les også

  1. Her er ungdommene som skal overta det nye Europa

  2. Nancy Herz (18): «Jeg er Charlie Hebdo»

Lovise (20)