Dårlig kommuneøkonomi kan avgjøre mitt sosiale liv

Si ;D-innlegg: En rullestol er ikke bare en rullestol for meg. Det er bena mine, som er avgjørende for livet mitt.

Katastrofen er nær. De store forskjellene både i kunnskap og økonomi kan gjøre mitt og andre funksjonshemmedes liv til en katastrofe og skaper frykt for å miste vårt sosiale liv.

Neste år skal Stortinget behandle spørsmålet om å overføre formidlingen av hjelpemidler fra staten til kommunene.

En slik endring kan få store konsekvenser for oss funksjonshemmede.

Jeg kjenner frykten sprer seg i hele meg. Frykten av å bli låst fast til kommunen man bor i og miste den friheten jeg ønsker å ha. Et hjelpemiddel er ikke bare et hjelpemiddel. De hjelpemidlene vi har er avgjørende for at vi kan få leve det livet vi ønsker.

Rullestolen min passer meg perfekt

Den dårlige økonomien i mange kommuner skremmer meg veldig. En rullestol er ikke bare en rullestol for meg. Det er ikke bare en stol, det er faktisk bena mine. Bena mine som er avgjørende for livet mitt.

Rullestolene mine er tilpasset meg og passer meg perfekt. Jeg kjenner at frykten for at de rette rullestolene forsvinner og tilpasningene som jeg trenger blir borte.

Dårlig økonomi skaper store forskjeller på brukere. Skal kommunenes økonomi bestemme over hva jeg og andre funksjonshemmede skal ta oss til? Jeg frykter at det går ut over de «svakeste» i samfunnet når statens ansvar for formidlingen av hjelpemidler blir gitt til kommunene.

Uten hjelpemidler stopper hverdagen opp, og vi kan risikere å miste vår frihet kun på grunn av de store, økonomiske forskjellene.

Ekspertene kan forsvinne

Vi risikerer at ekspertene på dagens hjelpemiddelsentraler forsvinner – de som vet hvilke hjelpemidler som finnes og egner seg til ulike behov for hver enkelt bruker.

Jeg har fått mye god hjelp av hjelpemiddelsentralen når kommunen har mangelfull kunnskap om hva som finnes og hva slags tilpasninger som kan gjøre et hjelpemiddel optimalt for brukere.

Å få hjelpemidler som ikke passer meg og andre funksjonshemmede kan føre til belastningsskader og mer behandlinger enn det vi kanskje trenger.

Dette vil koste staten og kommunen mer enn det man kanskje sparer på å flytte formidlingen av hjelpemidler fra staten til kommunen.

Det å få et hjelpemiddel som ikke passer meg kan resultere i at jeg ikke kan få studere og ikke klarer å jobbe, som da kan føre til at jeg trenger mer støtte fra NAV enn det som kanskje er nødvendig.

Mitt største ønske

Jeg ønsker ikke å miste min frihet på grunn av de økonomiske forskjellene eller mangel på kompetanse. Til dere som sitter med makten: Vær så snill, hør på oss som vet hvordan livet med hjelpemidler er.

Jeg tror ikke at dere ser hva en slik endring kan føre til. Mitt største ønske er at dere lar formidlingen av hjelpemidler være slik den er i dag.

Les flere innlegg som handler om fysiske handikapp:

Julianne Paulsen:

Marianne Knudsen:

Jente (21):

Salamatu (19):

Si ;D har egen podkast! Her er de to siste episodene:

Vandreruss, bussruss, campingruss — eller ingen russ?

— Man vil ha en buss som blir husket, sier russ Daniel Foss Torgunrud. Han har Europas største buss, og sammen med en campingvognruss, en gåruss og en som har valgt ikke å være russ i det hele tatt, gjester han ukens podkast.

Hør podkasten med ett klikk her:

Ung og jødisk i 2016

Er antisemittisme et problem i Norge i dag? Rachel Mizrachi (20) og Yuval Regev (19) deler sine erfaringer. Mizrachi turte aldri å fortelle lærerne om jødehetsen hun opplevde på skolen. Hun var redd for offerrollen. Hør episoden her:

Du kan også abonnere på podkasten i iTunes eller søke på Si ;D i din podkast-app.

Camilla (20)