Til deg som blir utsatt for seksuelle overgrep på nett. Jeg håper min historie kan hjelpe deg.
Jeg har lenge trodd at jeg skulle klare å leve med overgrepene på egen hånd. Det har fungert svært dårlig.
Det hele startet med uskyldige anonyme chatter på nettet på en side som heter Omegle. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg havnet der, men jeg var preget av mye ensomhet og et dårlig selvbilde på den tiden. Tankene mine fortalte meg daglig hvor stygg eller hvor lite pen jeg var, og anonym kontakt over nett ble en «trygg» plass for en gutt på 12 år.
Ved flere anledninger kom jeg i kontakt med anonyme brukere som ga meg komplimenter og fikk meg til å føle meg bra. De fortalte meg hvor bra jeg var, og at jeg var verdt noe. Det føltes så godt. Endelig var det noen som likte meg.
Grovere og grovere
De jeg snakket med, var ofte interessert i å flytte samtalen over til en annen plattform, for eksempel Snapchat eller Kik. Her gikk ofte tekst over til bilder. Bilder ble sendt fra dem, og jeg ble bedt om å sende bilder tilbake. Etter hvert ble mer og mer av klærne borte, og samtalene ble bare grovere og grovere. Jeg ble bedt om å gjøre handlinger mot meg selv og sende bilder og videoer av det.
Der og da gikk det aldri opp for meg at jeg ble utsatt for seksuelle overgrep. Det eneste jeg var redd for, var at noen skulle finne det ut. Gjentatte ganger oppsøkte jeg disse situasjonene, gjerne når jeg hadde det vondt i utgangspunktet.
Problemet ble bare verre og verre. Mange av mennene jeg snakket med, ville gjerne møtes og utføre handlinger, men jeg turte ikke.
Brev fra politiet
En dag kom det et brev fra politiet, som var adressert til min mor. Der sto det blant annet at Kripos, i sammenheng med en annen etterforskning, hadde funnet ut at jeg hadde vært utsatt for et overgrep på nett. Hele kroppen min begynte å skjelve av frykt for hva som ville skje nå.
Selvmordstanker og lange netter hvor jeg prøvde å gråte meg selv i søvn, ble den nye hverdagen. Politiet bestemte seg for ikke å ta meg inn til avhør, så hverken politiet eller mamma eller noen andre fikk vite at det ikke bare handlet om dette ene tilfellet.
- Les tilsvaret fra politiet nederst i artikkelen
Mannen politiet etterforsket, ble dømt for overgrepene mot meg og flere andre. Jeg vurderte å ta livet mitt ved flere anledninger. Jeg gjemte meg på skolen for å kunne gråte for meg selv. Ingen skulle få vite!
Dette resulterte til slutt i at jeg gikk tilbake til chattingen. Jeg fortsatte å sende bilder over nett og utsette meg selv for enda flere overgrep. Slik jeg så det da, var dette det eneste jeg kunne gjøre for å få tankene over på noe annet. Det gjorde ting enda verre.
Skammen
For første gang bestemte jeg meg for å møte en av de voksne mennene jeg hadde kommet i kontakt med. Idet jeg satte meg inn i bilen, gikk det opp for meg hva som skulle skje. Jeg ble livredd, men turte ikke å si at jeg ikke ville.
Tiden etterpå var veldig krevende. Jeg var blant annet livredd for å ha fått kjønnssykdommer og brukte mye tid på å finne ut av det. Da de ansatte på helsestasjonen eller hos fastlegen spurte hvorfor jeg ville undersøke meg, løy jeg og arbeidet hardt med å holde tårene inne.
Jeg sa til meg selv at dette var noe jeg måtte håndtere på egen hånd, og at det ikke var noen der ute som kunne hjelpe meg med dette. Skammen tok helt overhånd og sørget for at jeg holdt tett om det som hadde skjedd.
Du er ikke alene
Det er først nå, flere år senere, at jeg har tatt kontakt med politiet om det som skjedde. Jeg vet ennå ikke om jeg er sterk nok til å anmelde, men det er godt å vite at prosessen er i gang. Politiet har satt meg i kontakt med en rådgiver som har gitt meg informasjon om støttegrupper og bistandsadvokat. Jeg står på venteliste hos psykolog.
Jeg har lenge trodd jeg skulle klare å leve med overgrepene på egen hånd. Det har fungert svært dårlig. Hver gang jeg blir lei meg eller har det vanskelig, plager tankene meg. De er med på å grave meg enda mer ned og sørger for at jeg ikke får fred og ro.
Jeg har innsett at jeg er nødt til å dele det med noen. Jeg håper min historie kan kaste lys på dette viktige temaet, og jeg håper andre som har opplevd eller opplever slike situasjoner, tør å snakke med noen om det. Du er ikke alene.
Aftenposten har lest dommen og kjenner skribentens identitet.
Tilsvar fra det aktuelle politidistriktet:
«Tiltalte ble domfelt for gjentatte overtredelser overfor fornærmede og flere andre fornærmede i en lengre periode. I forbindelse med denne saken fikk fornærmede oppnevnt bistandsadvokat og ble tilkjent oppreisningserstatning.
Vi har forståelse for at det kan oppleves krevende ikke å bli innkalt som vitne i en sak hvor man er fornærmet. Slik det fremgår av saken, kan det se ut som at det var tilstrekkelige bevis for å få tiltalte domfelt for de straffbare forholdene uten fornærmedes forklaring.»
13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.
