SiD

Ingen arr kan dempe mitt pågangsmot

Som en afrikansk 18-åring i rullestol, har jeg alltid følt en viss form for å måtte overbevise andre om hva jeg virkelig er laget av.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Rullestolen vil aldri få bli et hinder for Salamatu "Sally" Kamara (18) Edler von Rabenstein

Personlig har jeg gått igjennom ting jeg ikke forventer at folk skal forstå. Jeg forventer heller ikke medfølelse, den støtten får jeg fra min familie. Dette er bare min historie.

Jeg har alltid måtte være den positive — slik at folk ikke får anledningen til å sette meg i bås. Båsen som tilsier at alle funksjonshemmede er lei seg og fargeløse. På barneskolen tvang jeg meg selv til å bli med på alle klasseturer, slik at folk ikke skulle kunne tenke tanken om at funksjonshemmede er late og uengasjerte.

Nå i senere tid, har jeg alltid prøvd å få meg jobb og sendt utallige søknader, slik at folk ikke kan kalle meg for «en utledning som bare sitter på rumpa og får penger fra NAV.»

Min barndomsdrøm

Da jeg var yngre var drømmen å kunne gå. Å kunne løpe fra farlige mennesker, og kjenne vinden i håret. Å være med på hyttetur, uten å måtte bruke evig tid på å komme meg opp trappa. eller være med på båtturer, uten å måtte sitte på et bestemt sted av sikkerhetsmessige årsaker.

Drømmen var å kunne løpe som alle de andre barna, slik at jeg kunne komme først, og kapre den fineste Barbien - for én gangs skyld.

Dette er meg

I skrivende stund er jeg 18 år gammel. Jeg har kort svart hår, brede skuldre og muskuløse armer. Muskuløse armer som ikke passer inn i alle de fine klærne venninnene mine bruker. Muskuløse armer som hver eneste dag minner meg på at jeg har sittet femten år i rullestol.

I skrivende viser speilbildet mitt åtte arr som representerer en brøkdel av alt jeg har opplevd. Arr jeg har fått etter alle operasjoner jeg har vært igjennom. Stomien min. Arret jeg fikk da jeg opererte inn en baklofenpumpe. Arr som viser at mine stive bein kommer fra en benforlengelse. Arrene etter kulene jeg fikk da min mor bar meg på ryggen, like før jeg ble skutt tre ganger.

Jeg har alltid måtte være den positive - slik at folk ikke får anledningen til å sette meg i bås. Båsen som tilsier at alle funksjonshemmede er lei seg og fargeløse.

Min fremtidsdrøm

Jeg drømmer meg fortsatt bort når jeg ser jenter danse. Men så ruller jeg ut på dansegulvet og danser likevel.Årene i rullestol har lært meg å sette pris på kroppen jeg har, og ikke å dømme mennesker ved utseende. Man vet virkelig ikke hvem noen er før man har gått noen mil i deres sko.

Men årene i rullestolen har også gitt meg uvenner; meg selv, mitt indre og med mine tanker. Jeg har måttet lære meg å bli den unge damen jeg er i dag helt selv, og med hånden på hjerte kan jeg si at rullestolen har hjulpet meg.

I dag er min drøm å bli anerkjent for den jeg er og hva jeg utretter, ikke bare bli gjenkjent for stolen min. Å få vise at jeg kan, og slippe å måtte overbevise mer.

En dag skal jeg få det til. Snart. For pågangsmotet mitt, det kan ingen arr ta fra meg.

Salamatu «sally» Kamara (18)

Relevante artikler

  1. SID

    «Men du er vel glad for å være i live, er du ikke?»

  2. SPORT

    Birgit Skarsteins innlegg tar av på sosiale medier: «Beklager, her er det ikke plass til folk i rullestol»

  3. SID

    17. mai-tale: Jeg har latt meg selv fascinere av spørsmålene barna har stilt meg

  4. DEBATT

    Regjeringen kutter vår bevegelsesfrihet| Martine Eliasson og Salamatu Kamara

  5. DEBATT

    Blikkene, merkelappene, «omsorgen». Det er den usynlige diskrimineringen vi må passe oss for.

  6. A-MAGASINET

    «Vi sender stadig sterkere signaler om at noen liv ikke er verdt å leve. Det er en utvikling jeg ikke liker»