Du svinner hen
Jeg kjenner til venninnegjenger der alle har spiseforstyrrelser, og Twitter-kontoer som deler bilder og tanker om selvskading, anoreksi og bulimi. Det er gått for langt.
Du var min sol, min sjelevenn.
Alltid der med et smil, en utfordring, en konkurranse. Vi presset hverandre til å bli bedre. Snillere, smartere. Hver dag var en ny mulighet, og den fyltes bestandig med latter og rampestreker. Vi var så unge, bekymringsløse og så utrolig levende.
Så endret alt seg. Vi dro til helsesøster, og du fikk offisielt anoreksi. Ikke små bokstaver lenger, ikke skjult under dårlige unnskyldninger og avvisninger. Der. Der var det plantet, plantet så alle kunne se.
Jeg er tynn, men ikke sunn
Jeg har altfor mange gode venner som har spiseforstyrrelser - både bulimi og anoreksi. Jeg synes det er forferdelig å være vitne til at så vakre mennesker forfaller som følge av denne psykiske lidelsen. Vi lever i et samfunn som er altfor dårlig informert om denne livstruende sykdommen. Det finnes flere miljøer for unge jenter der usunn slanking står i sentrum, og dette er alt som betyr noe. Blant annet finnes det flere Twitter-kontoer og blogger som deler bilder og tanker om selvskading, anoreksi, bulimi og deres selvmordstanker. Jeg kjenner også til venninnegjenger der alle har spiseforstyrrelser, og der de presser hverandre til ikke å spise. Denne utviklingen har gått altfor langt, og den må virkelig stoppes.## Et enormt ansvar
Du sa: «Jeg lyver til foreldrene mine og psykologen min. Det er mye verre enn de vet. Men ikke så ille, det går bra. Ikke si noe forresten.» Et enormt ansvar lagt på mine unge skuldre - hva skulle jeg som venn gjøre? Skulle jeg, den eneste personen du kan snakke fritt med, stoler på og kan slappe av med, si ifra om hvor ille det faktisk er? Men mitt ansvar er ingenting sammenlignet med ditt. Du, min beste venninne. Den sterkeste jeg kjenner, den smarteste, den morsomste. Nå så opptatt av mat, trening, kalorier. Alt handler nå om din egen vekt.
Som et glanspapir
Jeg mener at å få ut informasjon om spiseforstyrrelser til unge, virkelig er en sak som burde prioriteres, i likhet med behandling og oppfølging av det. Dette noe som kan være med på å stoppe den forferdelige utviklingen man ser i dag, der flere og flere sliter med dette.
Presset på dagens ungdom er altfor stort - vi er utstyrt med alle disse fantastiske mulighetene og har alt tilrettelagt for å være perfekte.
Men å være perfekt er umulig, og det er viktig at alle - som foreldre, venninner, trener osv. tar et skritt tilbake, og tenker på alle forventningene som stilles til hver og én. Hvis ikke, vil denne usunne utviklingen aldri stoppe.
Jeg vet du kan komme deg over det. Du må komme deg over det. Du kan klare det, jeg vet det. Bare ikke verre nå, for om det blir verre nå, kan det aldri bli bra. Du er så ødelagt, så tynn, så tynn som et glanspapir der selv den minste rift setter evige spor.
Vi er da fortsatt unge? Er vi ikke? Jeg mener, 15 år? Det hvite håret føles plutselig ikke så langt unna lenger.
Redd Bestevenninne (16)
