SiD

«Si ;D var ikke bare noe krampeaktig liksomkult som tanta hadde funnet på»

  • Ingvild Berg
    Ingvild Berg
    Journalist
- Det tok ikke mer enn noen dager før det rant inn med innlegg. Da var det sånn ”yes!”, minnes Liv Skotheim om oppstarten av Si ;D.

Med Si ;D fikk ungdom en debattplass å boltre seg på, mens de voksne satt og fulgte med fra tribunen.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Denne artikkelen er Si ;D-anbefalt! Den er planlagt av vår ungdomsredaksjon, som tar over styringen av Aftenposten i anledning Si ;Ds tiårsjubileum.

Si ;D så dagens lys en januardag i 2005. Aftenposten hadde nettopp gått over til tabloidformat, og redaktørene så behovet for en boltreplass for ungdom. Ideen ble inspirert av blant annet Sydsvenska Dagbladet.

— Det var et ønske for oss å nå unge lesere. Men like viktig var det at vi ville utvikle vår debattjournalistikk og gi de unge et eget forum. Si ;D traff mye bedre enn vi hadde våget å håpe på, forteller redaktør Harald Stanghelle som har fulgt Si ;D fra starten.

- Ungdom er nådeløse Det var nyutdannede Liv Skotheim som sammen med en evalueringsgruppe nærmest fikk frie tøyler i utviklingen av spalten.

— Det var så nødvendig. Aftenposten var på den tiden kun en avis for voksne, fastslår Skotheim, som i dag er debattleder i Bergens Tidende.

Aftenposten-kolleger forteller at hun løp rundt som en strikkball i redaksjonslokalene.

— Det tok ikke mer enn noen dager etter oppstart før det rant inn med innlegg. Da var det sånn ”yes!”. For ungdom er nådeløse. Enten kjøper de et konsept, ellers avviser de det kontant, påpeker Skotheim.

Laget på ungdoms egne premisser

Som den eneste daglige avisdebattarena for ungdom, ble Si ;D på kort tid et talerør i pressen for dem uten stemmerett. Innleggene hadde stor tematisk spennvidde allerede fra starten.

Skotheim tror det var avgjørende at Si ;D ble laget på ungdoms egne premisser.

— Det var ikke bare noe krampeaktig «liksomkult» som tanta hadde funnet på, sier hun.

Pulesveis ble bustesveis

Men det var ikke bare lett for den dannede Aftenposten å godta nye, unge uttrykksformer. Skotheim husker for eksempel en innsender som skrev "pulesveis" i et innlegg. Da ble det bråk på desken.

— Etter mye om og men landet redaktørene på at det måtte hete "bustesveis", ler hun.

Harald Stanghelle medgir at ord og uttrykk ble tatt bort med jevne mellomrom, spesielt de som gikk på kjønn.

— I de fleste tilfellene tror jeg vi gjorde skribentene en tjeneste, sier han.

"Når du leser dette, er jeg død"

Det ungdommelige språket skremte ikke bort de voksne. Langt ifra.

– Si ;D ble en møteplass for ungdom – med voksne på tribunen. Det er der suksessen ligger: de unge vet at de voksne kikker inn i nøkkelhullet til ungdomsrommet, sier Liv Skotheim, som synes det var en fantastisk jobb å få lov til å lede Si ;D de første fem årene.

Men arbeidet kunne også være utfordrende og tøft.

— Jeg ble en slags ungdomsarbeider, forteller Skotheim. Den verste episoden var da jeg mottok et innlegg som startet slik: "Når du leser dette, er jeg død". Jeg kastet meg over telefonen for å kontakte hjelpeapparatet, og det endte heldigvis godt, minnes Skotheim.

- Enormt viktig for Aftenposten

Ifølge Stanghelle er Si ;D av enorm betydning for Aftenposten. Han er samtidig overrasket over at behovet for et slikt forum er like stort med den digitale eksplosjonen vi har sett de siste årene.

— Kjerneleserne av Si ;D er den første digitale generasjonen. Derfor blir det spennende å følge deres medievaner videre og hvordan det vil påvirke spalten, sier han.

Hva husker du best fra tiden din i Si ;D?

Annette Münch, forfatterJeg ble imponert over de ærlige, tøffe og personlige innleggene som kom inn til Tabu-konkurransen vår i oktober 2010. Det føltes riktig og viktig å få være med på å publisere innlegg om temaer som ellers svært sjeldent fikk (og får) spalteplass i norske aviser.

Annette Münch, forfatter

— Jeg ble imponert over de ærlige, tøffe og personlige innleggene som kom inn til Tabu-konkurransen vår i oktober 2010. Det føltes riktig og viktig å få være med på å publisere innlegg om temaer som ellers svært sjeldent fikk (og får) spalteplass i norske aviser.

Sandra Kolstad, artistDet jeg husker best er alle innleggene fra folk som skammet seg over dem de var. På grunn av forskjellig ting, men ofte utseende, legning eller andre ting som kan gjøre at vi føler vi "faller utenfor". Jo mer jeg tenker på skam, jo mer tenker jeg: Bort med den! Vær stolt! Sammen mot skammen!

Sandra Kolstad, artist

— Det jeg husker best er alle innleggene fra folk som skammet seg over dem de var. På grunn av forskjellig ting, men ofte utseende, legning eller andre ting som kan gjøre at vi føler vi "faller utenfor". Jo mer jeg tenker på skam, jo mer tenker jeg: Bort med den! Vær stolt! Sammen mot skammen!

Helene Guåker, forfatterDet er lett. Konkurransen "Min beste sommer" i 2012. Der Emilia Polbratek skriver om hvordan hun skal gjøre sommeren til den beste for den kreftsyke lillesøsteren Natalia. Jeg var så heldig å få treffe dem begge. De var så utrolig nydelige begge to.

Helene Guåker, forfatter

— Det er lett. Konkurransen "Min beste sommer" i 2012. Der Emilia Polbratek skriver om hvordan hun skal gjøre sommeren til den beste for den kreftsyke lillesøsteren Natalia. Jeg var så heldig å få treffe dem begge. De var så utrolig nydelige begge to.

Les mer om

  1. Ungdomsavis