SiD

Essay: «Fra ungdommen» | Line Horgen Thorstad

  • Line Horgen Thorstad (17)
    Line Horgen Thorstad (17)
De eneste som ikke ser ut til å vite hvem vi er, er oss, skriver Line Horgen Thorstad (17).

De fleste bra historier starter med «da jeg var ung». Ungdommen er så idealisert at den blir en skjør glasskule du holder i hendene.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

«Ungdommen er den tiden du velger masken du skal bære resten av livet», lyder et sitat av Aksel Sandemose. Men hvordan kan vi velge maske når vi ikke vet hvordan vi ser ut?

De fleste bra historier starter med «da jeg var ung». Da man danset på fest hele natten og kunne flørte med sidemannen i historietimen morgenen etterpå. Da følelsene var viktigere enn logikken bak, og vondt i ryggen var noe du fikk av å sove på gulvet hos venner.

Ungdommen er så idealisert, så hyllet at den blir en skjør glasskule du holder i hendene, livredd for at den skal knuse og renne mellom fingrene dine.

Alle drømmene og visjonene dine blandes med en forferdelig følelse av å bli gammel, av å gå glipp av det alle snakker så høyt om.

Man skulle jo være 17 år og leve livet til det fulle, ikke sitte alene en sommerdag og lure på hva i alle dager man skal studere. Eller om kloden kommer til å overleve din generasjon. Tusenårsgenerasjonen. Generasjon Z.

For vi bli kalt mye. Generasjon krenket. Generasjon prestasjon. De eneste som ikke ser ut til å vite hvem vi er, er oss.

Svinner hen

Men det får ikke hjelpe, klokken tikker og går. Vi er russ, og plutselig er alle billettene til landstreffet solgt ut. Vi går glipp av noe. Vi er avgangselever, men har fortsatt ikke hatt kjæreste.

Følelsen av at noe «alle» har opplevd, ikke er deg forunt, er en tilstedeværende mygg som surrer rundt hodet ditt. Alltid der, og noen ganger stikker den hardere enn andre.

Livet begynner å få fartsstriper. Dager forsvinner i sidesynet, dager der det var meningen du skulle huske noe. Skape historien du skal fortelle om 30 år. Oppleve følelsen av å være ung.

Man jager ideen om ungdomstiden så langt at selve ungdommen svinner hen før du får tak i den.

Plutselig skal vi studere, men aner ikke hva. Fristen er mindre enn åtte måneder unna. Fristen for å finne ut hva du vil bruke livet ditt på.

For hvordan kan jeg vite det? Når jeg ikke engang vet hva jeg vil bruke neste helg på? Når jeg kan sitte en hel dag og lure på hvilke bøker jeg skal skrive særemne om? Å velge er å velge bort, og jeg er ikke klar for å velge bort et helt liv ennå.

Velge feil liv

De har litt rett, de som sier at ungdommer føler seg udødelig. For det er så mye jeg vil gjøre, så mye som jeg tror jeg kan få til. Alle potensielle virkeligheter tynger ned den reelle.

Les også

Vi ba kjente norske menn dele et minne som sier noe om det fine ved å være gutt. Dette svarte de.

For hva om jeg velger feil liv? Hva om jeg kunne fått til noe annet så mye bedre? Fått det så mye bedre? Klarer jeg å leve med et feil valg, eller må jeg starte fra bunnen igjen? Tape tid i denne konkurransen jeg aldri meldte meg på.

Følelsen at man skal studere mest mulig på kortest tid, sitter i. Få et forsprang på livet. Samtidig som de roper at du bare er ung én gang, spurter vi inn i voksenlivet med ansvar og stabilitet.

Og stabilitet gir trygghet. Å vite når du skal på jobb, og hvor. Men jeg vet ikke om jeg har lyst til å være stabil ennå. Kanskje jeg vil surfe på ustabiliteten, la den ta meg nye steder og heller tåle det når jeg fra tid til annen faller av? Lære hva som funker og ikke funker, finne balansen på egne bein før jeg balanserer på noe annet? Noen andre?

Det er rart hvor store du syntes russen virker før du står der selv

Det er rart hvor store du syntes russen virker før du står der selv. Du tenker kanskje at de er voksne. At de vet hva de driver med. Men tro meg, vi er ikke voksne. Vi er sammenkrøpne sommerfugler så vidt ute av kokongene våre, uten en anelse om hva vi skal bruke vingene våre til. Bombardert med velmente råd og forslag fra alle kanter, begravd i ideer vi ikke nødvendigvis kjenner oss igjen i.

Les også

Livet ble ikke helt som Ann-Chris­tine hadde tenkt. Derfor ble 24-åringen med i Pensjo­nist­partiet.

Mitt håp for oss

Mitt håp for oss er at vi kan glede oss over det som kommer. At vi kan eldes med verdighet og se rynker som et spor av levd liv, ikke en skavank. At vi kan se oss selv og andre i vennlighet og ta noen ting i beste mening, selv de som ikke blir sagt i det.

Livet er så rart, så fullt av mysterier at man ikke kan forvente å forstå det som 18-åring.

Jeg håper jeg kan leve med tryggheten at jeg har en hel eksistens på å finne ut av det. At jeg ikke løper mot noe langt der borte, eller ser så altfor langt tilbake. Men at jeg ser meg selv, mitt eget ansikt, og kanskje finner ut at jeg slettes ikke trenger noen maske. At jeg kan møte livet mitt med ungdommelig livsgnist og mye naivitet. At jeg kan falle så mange ganger jeg trenger og hver gang vil orke å reise meg opp igjen.

Og at når jeg er 50 og forteller historier fra min ungdom, så kan jeg legge til: «Men gled dere, for den beste tiden er akkurat nå.»


Les også

  1. Det er for mye åpenhet om komplekser. I venninnegjengen har vi tatt grep, skriver Emma Linnea Larsen

  2. Essay: Jeg fant et bilde av meg selv som jeg likte, og viste det til pappa. Han kjente meg ikke igjen.

  3. Derfor valgte Thea Pilgaard Nilssen (19) å utsette studiene ett år : – Smart, mener ekspert


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

Les mer om

  1. Ungdom
  2. Generasjon prestasjon
  3. Generasjon