SiD

En beretning fra en førsteårsstudent

  • Caroline Clausen (19)
    Caroline Clausen (19)

Hvordan er det egentlig å være førsteårsstudent under koronaen? Caroline Clausen (19) gir oss et innblikk. Foto: Privat

Dagene mine tilbringes for det meste på hybelen.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Jeg sitter alene på hybelen og ser på regnet som trommer på ruten. På skrivebordet foran meg står datamaskinen med dagens zoom-forelesning. I dag har de problemer med lyden. I går fikk de ikke videoen til å fungere. 20 minutter går, og jeg klarer ikke å følge med lenger.

Jeg sliter med motivasjonen. Jeg vet jeg skal ha eksamener i desember, men jeg klarer ikke å gi den ekstra innsatsen. Jeg er egentlig vant til å arbeide hardt, men nå kjenner jeg meg forvirret og synes det er vanskelig å studere.

Har jeg valgt feil studium? Er jeg for ung eller umoden til å være student?

Jeg vet jeg egentlig burde være fornøyd. Jeg kom jo tross alt inn på førstevalget mitt. Likevel kjenner jeg meg lei. Lei av hele studenttilværelsen. Jeg kan telle på én hånd antall ganger jeg har vært på campus denne høsten.

Caroline Clausen (19). Foto: Privat

Alt skjer på hybelen

Dagene mine tilbringes for det meste på hybelen. Det er her alt skjer. Det er her jeg studerer, lager mat, spiser og sover. Alt skjer innenfor disse fire veggene. Det sosiale livet mitt er ikke-eksisterende.

Viruset gjør det svært vanskelig å bli kjent med andre studenter. Alle turene og arrangementene jeg hadde tenkt å være med på, blir avlyst én etter én. Dermed blir jeg sittende alene på hybelen.

Jeg kommer rett fra videregående og er en del av det såkalte «koronakullet». De siste månedene på videregående besto av hjemmeundervisning og lite sosial omgang.

Det var mange som klaget på hjemmeundervisningen i vår. Jeg hadde derfor håpet at de skulle klare å legge bedre til rette for nye studenter i høst. Istedenfor virker det som om de har gjort det lettest mulig for dem selv.

Foto: Privat

For høy terskel til kaffe

Vi er jo studenter og må selv ta ansvar for egen læring i mye større grad enn tidligere. Det er bare en veldig stor overgang for oss som nettopp gikk ut av videregående og har flyttet til et nytt sted hvor man ikke kjenner noen.

Heldigvis har jeg en god familie rundt meg som støtter og hjelper meg. Uten dem hadde det vært vanskelig. Jeg er ensom, men heldigvis kan jeg reise hjem. Hadde jeg bodd i en annen del av landet, ville ikke det vært like lett.

Jeg ser for meg at antall unge med psykiske problemer kommer til å øke betraktelig som følge av denne pandemien. Jeg skjønner selvsagt at vi må ha restriksjoner i samfunnet for å unngå at de mest sårbare blir syke, men vi burde også ha et fokus på unge studenters psykiske helse.

Høyskolene og universitetene burde lagt opp til mer fysisk oppmøte slik at terskelen for å ta en kopp kaffe med medstudenter ikke hadde vært så høy.

Livet er på vent. Slik burde det ikke være. Vi er bare unge én gang. Vi skal nyte studietiden, men slik det er nå, er det svært vanskelig. Det blir ensomt og tungt. Hadde jeg visst at jeg kom til å sitte alene på en hybel hver dag denne høsten, hadde jeg ikke vært i tvil om hva jeg ville gjort. Da hadde jeg heller tatt meg et friår.


Les også

Korona: Er det på tide å frykte isolasjon mer enn infeksjon?


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Student
  2. Utdanning

Relevante artikler

  1. SID

    Trening har vært mitt fristed fra pandemien. Nå har jeg ikke engang det.

  2. SID

    Jeg gruer meg ekstra til jul i år

  3. SID

    Fallgruven ved åpenhet er at man forventer at folk skal bry seg

  4. NORGE

    Jonas (27) jobber, studerer og sover på 10 kvadratmeter

  5. SID

    Jeg begynte å hate meg selv, slik som mobberne hatet på meg

  6. SID

    Er du mann og ønsker å være den du vil være? Da er du feminist.