SiD

Postkort fra friåret

  • Hanna Lundbo (20)
Så håpløs er verden, så håpløs at jeg innser det mer og mer for hver dag som går, skriver Hanna Lundbo.

Jeg forsto at en jente som får penger fra Lånekassen for å feste fire dager i uken og så vidt dukke opp på skolen i Frankrike, provoserte den ukrainske studenten.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Hvordan er det å være ung i 2022? spurte vi i vårens store skrivekonkurranse. Denne teksten ble nummer tre!


Verden er håpløs, tenker jeg, fordi mobilen min knuste, og fordi det har regnet i Montpellier hele uken. Og ikke vet jeg om det er et symbol eller noe, men det setter i hvert fall en brems.

Jeg lytter til regnet som banker mot ruten, og bilene som murrer forbi og lager plask på fortauet. Til og med i Sør-Frankrike er det kaldt nå.

Europa er blitt så veldig kaldt. Noe som egentlig er det største paradokset, fordi klimaendringene gjør Jorden så varm som den aldri har vært før, og den svetter, sier de jo, men så er det kanskje kaldsvette, er det Jordens kaldsvette som har truffet oss i det siste?

Ja, for hva skjer med europeerne, hva skjer med menneskene? Det er krig i Ukraina, og Vesten gråter for dem og glemmer at det er krig i verden overalt.

«Hope you’re doing all right»

Men det blir bare verre og verre, for mamma skal sende meg jodtabletter i posten, og jeg følger nøye med på nyhetene og på Instagram, og jeg bryr meg veldig, men kan ikke bry meg for mye heller, for da ville alt vært meningsløst, all denne festingen, all denne alkoholkonsumeringen, alt dette vrøvlet om at jeg lever så godt.

Nei, jeg kan ikke bry meg helt, kan jeg? Eller går det an bare å bry seg halvveis?

Går det an bare å bry seg halvveis?

«Hope you’re doing all right», sa jeg til en ukrainsk medstudent her om dagen. Hun så på meg tomt, med helt matte øyne, sa ikke stort, trakk på skuldrene.

Jeg sa det var helt grusomt det som skjedde i hjemlandet hennes, hun så på meg, rett gjennom meg, nesten som om jeg var et spøkelse, og mumlet noe om at jeg aldri kom til å oppleve krig uansett.

Jeg så hun var såret, hele kroppen hennes var annerledes, det hadde lagt seg en mørk skygge over henne, en tung bolt rundt halsen hennes som trakk henne ned mot underlaget.

Hun hadde mistet den stolte holdningen, den stolte holdningen til kulturen sin, kanskje var hun på nippet til å krepere, falle sammen, gi helt opp. Verden er håpløs, tenkte jeg, og jeg følte med henne.

Men jeg sa ikke mer og tok meg heller ikke nær av den korte setningen med et snev av spydighet som hun hadde kastet mot meg rett før. Jeg forsto det.

Jeg forsto at en jente som får penger fra Lånekassen for å feste fire dager i uken og så vidt dukke opp på skolen i Frankrike, provoserte henne. Det var urettferdig at vi som egentlig skulle vært i samme situasjon, ikke var det, og at vi nok aldri kom til å være det.

Vinnere og tapere

Og jeg ble ikke fornærmet over det som kanskje var ment som en fornærmelse, for jeg visste jo det, at hun hadde helt rett, at jeg nok aldri skulle oppleve noe så ille som det hun var i ferd med nå.

Jeg forble stille, jeg forsonet meg med at det ikke var noen ting jeg kunne si for å ta vekk smerten hennes, ta vekk den vonde skyggen som hadde kastet seg over henne. Det er håpløst.

Så håpløs er verden, så håpløs at jeg innser det mer og mer for hver dag som går, og jeg har så veldig dette behovet for å endre den eller gripe fatt i den eller bare føle at jeg gjør en innsats. Men så gjør jeg ikke det.

Faktisk er innsatsen min minimalisert. Jeg tør ikke å gi penger til hjemløse engang.

Hva har jeg gjort for å fortjene å kunne leve mitt liv som før, midt i en krig og i en pandemi?

Kanskje er det skammen som spiser meg opp. Kanskje er det det som skjer når vi vokser opp. Forståelsen av den uretten som vi nyter godt av. Den realiteten som sier at livet handler om vinnere og tapere, og at jeg ikke kan være en vinner uten at noen andre taper.

Jeg er en vinner, og min ukrainske klassekamerat er en taper. Hvordan skal jeg klare å leve med den sannheten?

Det letteste er jo å knipe øynene igjen. Se en annen vei. I fellesskap.

Når vi passerer den skrøpelige mannen som fryser i regnet og tigger etter penger. Hva har jeg gjort for å fortjene at jeg ikke deler hans skjebne?

Hva har jeg gjort for å fortjene å kunne leve mitt liv som før, midt i en krig og i en pandemi?

Tvinges til å glemme

Men tross i alt det håpløse og urettferdige så er jeg her ennå. Og må nesten bare prøve å gjøre det beste ut av det.

Jeg tvinges egentlig litt til å glemme. Og noen kunne jo sett det på den måten òg. At menneskene er enkeltindivider, og at medmenneskelighet egentlig ikke er til nytte.

Det er vel det de fleste gjør. Bare aksepterer at de er vinnere. Aksepterer at de har alt i verden, aksepterer at det er håpløst, men at vi ikke gir oss, ikke vi, ikke generasjon z, ikke kjærligheten, ikke regnet som hagler ned fra himmelen. Regn er vel et symbol på renselse også, når jeg tenker meg om.

Det er vel det de fleste gjør. Bare aksepterer at de er vinnere.

Jeg kan ikke skrive mer om urett nå, det driver meg litt til vanvidd. Å, herregud, stakkars meg som må ha alle disse vonde tankene om alt det jeg heldigvis ikke opplever.

Ja, det er synd på meg, jeg fortjener en pause nå, jeg har gjort opp for meg, gjort opp for at jeg bare fester og drikker og ødelegger leveren min selv om det er krig i Europa og klimastorm.

Jeg får heller løfte glasset litt høyere neste gang, og si som Jan Erik Vold så fint skrev i nyttårsdiktet den gangen, at «det er håpløst og vi gir oss ikke». «Nyttårsdiktet (nærmest reprise)», 2022, nærmest reprise.


Les også

  1. 1. plass i skrivekonkurranse: «Jeg vil hjelpe alle. Jeg bryr meg bare om meg selv.»

  2. 2. plass: «Det er ikke lett å være ung i denne generasjonen»


13–21 år? Si ;D-redaksjonen er alltid interessert i å lese hva du mener! Send ditt debattinnlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg til saken!

Les mer om

  1. Ungdom
  2. Skrivekonkurranse