SiD

Selvskadingen min ble ikke tatt på alvor

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

Kjære foreldre, helsepersonell og lærere.

Da selvskadingen min ble oppdaget for første gang, var jeg 12 år. Det hele ble avblåst som en barnslig ting.

For meg var dette den eneste måten å flykte fra smerten jeg hadde inni meg. Jeg opplevde det ikke som farlig; det var inntrykket jeg fikk av de voksne.

Først fem år senere dro en venninne meg med til helsesøsteren på skolen. Det eneste hun fortalte meg var historier om voksne hun hadde møtt som angret veldig på at de hadde kuttet seg som ung. Det var alt.

Kuttet jeg viste var det dypeste jeg noensinne hadde laget. Det skulle vært sydd, men hun stripset det ikke engang. Det var venninnen min som brakte ordet selvmord på banen. Helsesøsteren spurte om jeg tenkte på det, og jeg ga et lite nikk.

Jeg fikk endelig time hos BUP poliklinikk. Det var det som måtte til: ordet selvmord. Må det virkelig gå så langt før man får hjelp? Var det ikke nok at jeg hadde skåret opp lår og armer i fem år?

Jeg visste at det var feil, men det hadde jo bare blitt blåst av tidligere.

Etter dette kom første alvorlige selvmordsforsøk som resulterte i innleggelse. Skammen over å feile var stor. Noen prøvde å hjelpe meg med skadetrangen, men fokuset var på selvmordsforsøket.

Kuttingen ble bagatellisert.

Etter dette eskalerte skadingen, selvmordsforsøk opptrådte hurtigere, jeg sluttet på skolen, fikk problemer med mat og hadde flere innleggelser.

Jeg nærmer meg nå 20 år. Jeg er fem måneder skadefri, men langt fra frisk. Jeg er på vei etter snart 8 lange år.

Det som plager meg er hvordan ting hadde vært om symptomene hadde blitt tatt på alvor da jeg var 12.

Ta selvskading på alvor, uansett alvorlighetsgrad. Det er et rop om hjelp – ikke et rop om oppmerksomhet!

Følg Aftenposten Si;D påFacebook, Twitter og Snapchat (aft.sid).

Les også

  1. Jeg ønsket meg ikke anoreksi

  2. Når sårbare barn blir voksne

  3. Kjetil Østli har et poeng: Vi er på randen av hysteri når det gjelder psykisk helse

Cecilie (19)

Les mer om

  1. Psykisk helse