SiD

Jeg måtte møte veggen før jeg ble fortalt hva en kropp tåler og trenger

  • Jente (20)
Vårt samfunn skiller i for stor grad mellom det fysiske og det psykiske, mener debattanten.

Si ;D-innlegg: Toppidrettens prestasjonskultur glemmer å ta hensyn til utøvernes psyke.

Si ;D-innlegg
Dette er et Si ;D-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning. Innlegg kan sendes hit.

For unge toppidrettsutøvere er det ikke bare lærere og foreldre som forventer gode resultater, men også trenere og et publikum.

Et publikum som forventer det beste av en hele tiden, et publikum som applauderer dem som presser kroppen sin til det ytterste.

Norske idrettsutøvere blir hyllet som Norges stolthet når de vinner, mens de blir Norges skam om de mislykkes.

Vårt samfunn skiller i det hele tatt ofte hodet fra kroppen, selv om sannheten er at de henger mer sammen enn hva vi liker å tro.

Prøvde å være et supermenneske

I toppidrett er fokuset rettet mot hva kroppen klarer å prestere, mens det mentale faller litt etter. Noe som ofte blir glemt i konkurransemiljøer, er at press og store påkjenninger kan påvirke den psykiske helsen.

Jeg har vært aktiv idrettsutøver og ble så opphengt i å bli best at jeg ikke merket at kroppen sa stopp. Dette skjedde samtidig som jeg gikk gjennom en transformasjon som menneske fra barn til ungdom, og fra ungdom til voksen.

I tillegg tok jeg med meg de forventningene jeg hadde til meg selv og kroppen min, til alle deler av livet mitt. Jeg sjonglerte mellom trening, skole og musikk og prøvde å være et supermenneske.

Jeg gikk rundt med en følelse av at alle ville at jeg skulle bli best, og jeg trodde at kroppen min kunne klare alt.

Selv om jeg ikke alltid trivdes, presset jeg meg selv fordi jeg forventet resultater.

Bare jeg fikk den beste tiden, så var det ikke så farlig hva jeg følte av smerter. Det mentale kom i annen rekke.

Ting henger sammen

Etter mitt møte med veggen lærte jeg mer om kroppen enn hva jeg hadde lært av alle trenere og lærere i hele min ungdomstid.

Jeg ble endelig fortalt hva en kropp var, hva den tålte og trengte.

I toppidrett venner man kroppen til en monokultur: Å prestere i én spesiell sjanger. Men kroppen er ikke en maskin. Den trenger variasjon.

Kroppen er en helhet, den er en stor organisme som trenger mye omsorg for å kunne yte. Ikke bare en restitusjonsdrikk, men glede og lyst.

Dette er kanskje åpenbart, men jeg hadde aldri lært det.

I dag vet jeg at jeg kun må holde på med idrett dersom jeg selv synes det er gøy. Jeg gjør det jeg liker og kjenner at jeg får mye mer overskudd – både fysisk og psykisk.

Idrett skal være gøy, og jeg mener at det helhetlige perspektivet må bli mer sentralt.

Det vil føre til lykkeligere utøvere, trenere og foreldre!


13–21 år? Vil du også skrive til Si ;D? Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Alle får svar innen tre dager. Dersom du ønsker å være anonym, må du oppgi dette tydelig i mailen. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.


Les mer om

  1. Si ;D
  2. Generasjon prestasjon
  3. Toppidrett