Ikke spør meg hvor jeg kommer fra. Spør meg hva etnisiteten min er!

Du kan gjøre det lettere for meg og mange andre å føle oss hjemme i hjemlandet vårt.

Jeg er norsk, tror jeg.

Jeg er en jente på 14 år som er født i Bærum, har vokst opp på Østkanten og bodd i Norge hele mitt liv. I 1992 kom pappa til Norge fra Iran, mamma kom i 1995.

Siden jeg var liten, har folk spurt meg hvor jeg kommer fra. Noe som er forståelig, siden jeg ikke har det nordiske utseendet. Så klart får vennene mine fra Stavanger og Trondheim det samme spørsmålet.

Og når noen møter vennene mine og merker at de ikke har en østlandsdialekt, spør de også dem hvor de kommer fra. Men når vennene mine svarer en by eller et sted i Norge, er det greit. Slik er det ikke med meg. Når jeg svarer at jeg er fra Bærum, blir alt stille.

Personer som lurer på hvor jeg kommer fra, ser vanligvis på meg med det som føles som et ganske dømmende blikk, og sier: «Nei, nei, hvor er du egentlig fra?» Med trykk på ordet «egentlig». Det er mange som har sagt dette til meg, og jeg er sikker på at jeg ikke er den eneste som har fått høre det.

Hva vil det si å være norsk?

Da jeg var yngre, tenkte jeg ikke mye over det. Jeg tenkte ikke over det at jeg, en norskfødt seksåring, aldri ble ansett som norsk av andre. Men da er spørsmålet, hva vil det si å være norsk?

På passet mitt står det at jeg er norsk. Men hvis du tar en DNA-prøve av meg, kommer den til å si at jeg er iraner. Samtidig føler jeg meg norsk. Jeg har jo bodd her hele mitt liv. Jeg har heller aldri, ikke én eneste gang, reist til Iran.

Likevel må jeg alltid fortelle folk jeg nettopp har møtt om hele min oppvekst for at de skal forstå at jeg er norsk. Det burde jeg egentlig ikke trenge å gjøre.

Hvis du vil vite hvorfor jeg har mørkt brunt hår eller mørkebrune øyne, eller hvorfor jeg har «gul» hud, spør meg hva etnisiteten min er. Jeg er stolt over å kunne si at jeg har røtter fra Iran! Så hvis du spør, vil jeg med glede fortelle deg om etnisiteten og bakgrunnen min.

Bedre spørsmål, mindre hverdagsrasisme

Personlig tror jeg problemet er at mange ikke enda vet at ens etnisitet ikke nødvendigvis er stedet det individet kommer fra.

Hver eneste dag blir jeg og mange andre norskfødte med innvandrerforeldre utsatt for hverdagsrasisme. Derfor mener jeg det er bedre å spørre en person hvilken etnisitet de har, enn å spørre personen hvor hen kommer fra.

Hvis du virkelig spør meg hvor jeg personlig mener jeg kommer fra, vil jeg ikke at du skal bli overrasket når jeg svarer Norge. Akkurat som at du ikke blir overrasket når noen med nordisk utseende forteller deg at hen er fra Stavanger fordi hen har Stavanger-dialekt.

Jeg er lei av å forklare fremmede at jeg er født i Norge med foreldre fra utlandet. Det er urettferdig at jeg må forsvare at jeg er norsk fordi jeg ser annerledes ut, selv om jeg har norsk pass og har bodd her hele mitt liv. Jeg identifiserer meg som norsk, er ikke det nok?

Spør meg derfor hva etnisiteten min er, ikke hvor jeg kommer fra. Gjør det lettere for meg og mange andre å føle oss hjemme i hjemlandet vårt.

13–21 år? Vil du si din mening om noe du er engasjert i? Si ;D vil gjerne høre fra deg. Send ditt innlegg til sid@aftenposten.no. Her kan du lese mer om å sende inn innlegg til oss.

💬 Skal du delta i kommentarfeltet?

Les kommentarfeltets ti bud først. Hold deg saklig!